5

Hva er selvet?
Skolen skal støtte opp under elevens allsidige kompetansen og identitetsutvikling. Identitet er knyttet til fornemmelsen av hvem man er, og hvilke sosiale og kulturelle grupper som man opplever tilhørighet til. En teoretiker som George Herbert Mead har også hevdet at identiteten eller selvet blir skapt gjennom sosial relasjoner. Selvet utvikles ikke som en indre oppfatning, men i en tett samspillsprosess med omgivelsene. Den er ikke noe som er “inni oss”. Mor og spedbarn er for eksempel først en symbotisk enhet hvor barnet gradvis utvikler seg mot å bli et selvstendig individ. Når grunnelementet i den menneskelige eksistensen er den sosiale handlingen må man også anta at personligheten vil endres gjennom hele livet (Imsen 2014a).

Mead hevder selvet består av to typer selv som kommuniserer med hverandre. Dette er mellom selvet som handlende subjekt (”I” eller “Jeg”) og selvet som iaktatt objekt (“Me” eller “Meg”). Det er “Jeg”et som tar initiativ og som handler og skaper noe. Denne subjektive siden av selvet er ubevisst. “Meg´et” oppstår som det “objektive” selvet gjennom en utadrettet sosial prosess. Vi observerer ikke oss selv direkte, men det er heller andres reaksjoner på oss selv som vi observerer. Gjennom perspektivtaking har vi evnen til å tenke oss inn i den andres sted og se oss selv fra den andres synsvinkel. Disse generaliserte forventningene som vi antar at andre retter mot oss, kalte Mead “den generaliserte andre”. Det er ikke en annen person, men en forventning vi selv tillegger andre. Dette danner basis for vår “objektive” selvoppfatningen. Prosessen blir også kalt speilingsteori. Vi speiler oss i andres reaksjoner på oss selv. Det er minnet om våre handlinger som utgjør selvet som objekt. Det skjer en stadig veksling, en “dialog”, et handlende, men ubevisst “jeg” og et observert, bevisst “meg”. Selvoppfatningen konstrueres derfor som kommunikasjon og samhandling (Imsen 2014a).

Hva er selvverd?
Selvverd er en subjektiv vurdering eller følelse av å ha verdi. Den trenger ikke å reflektere personens objektive egenskaper og talenter. Å verdsette seg selv har ikke noe å gjøre med at man føler seg fullkommen, bedre enn andre eller om man er skråsikker på noe. Isteden handler det om å oppleve en trygghet og selvakseptering som gjør at man våger å se både sine svakheter og sterke sider. En person med lavt selvverd vil være mindre trygg på seg selv. Personen vil være mer avhengig av andres anerkjennelse og vurderinger og blir derfor mer sårbar og sensitiv for kritikk. Det blir mer vanlig å unngå situasjoner som kan eksponere svakhet eller ved at man velger ikke å ta risiko. Det er også større sjanse for at disse personene har dårligere mental helse (Skaalvik og Skaalvik 2017: 71-72).

Det er også noe annet enn narsissime som er et uttrykk for et oppblåst, men skjørt selvbilde som mangler reell basis. Narsissisten skjuler sin usikkerhet bak en fasade av sikkerhet og er avhengig av anerkjennelse fra andre (Skaalvik og Skaalvik 2017: 71-72).. Narsissisme refererer til ekstrem selvdyrking, forfengelighet og selvhevdelse. Dette begrepet var på moten på 1980-tallet som forklaring på vår dekadente livsstil som hadde oppstått som følge av økende materiell velstand i befolkningen. Man blir for selvopptatt og innadvent (Imsen 2014a). Begrepet selvverd må imidlertid skilles fra mer områdespesifikke selvvurdering, for eksempel fra oppfatningen om å være flink i ulike skolefag og forventningen om at man skal mestre ulike oppgaver. (Skaalvik og Skaalvik 2017: 71-72).

Beskyttelse av selvverd
Det er en allmennmenneskelig reaksjon å forsvare eller beskytte selvverdet sitt når det blir truet. I skolesammenheng er det to forhold som kan true selvverdet. Det kan være faglige krav eller forventninger som man ikke greier å leve opp til. Skoleprestasjoner betraktes som viktige i samfunnet. Prestasjonene blir da sett på som et bevis på evner. Elever som er negative til skolen vil da kunne innta en slik holdning for å forsvare selvverdet. Eller det kan være signaler fra lærer eller andre elever som skaper en følelse av at man ikke er verdsatt. Selvverdet kan ta skade av gjentatte opplevelser av ikke å greie å innfri andres forventninger (Skaalvik og Skaalvik 2017: 75-77,81). Elever vil da forsøke å unngå å synligjøre svake resultater. Dette kan gjøres ved:

Når man tviler på at man vil lykkes, vil man også frykte et mislykket resultat hvis man legger mye innsats i noe. Istedenfor velger man heller lav innsats som forsterker problemene. En annen strategi er at man velger vekk situasjoner der man ikke blir positivt vurdert, men dette er imidlertid vanskelig å gjøre i skolen som er obligatorisk. Det er derfor viktig at elevene opplever mesting i skolen. En betingelse for å bevare selvverdet er at elevene blir verdsatt av sine signifikante andre. Dette kan være både lærere og medelever i skolen. Å føle seg anerkjent, respektert, inkludert og medregnet av viktig andre som en meget sterk kilde til selvverd. Vi kan skille mellom å anerkjenne det en person gjør, og å anerkjenne personen i seg selv. En person kan anerkjennes uavhengig av sine prestasjoner og handlinger. Denne betingelsesløse anerkjennelsen er viktig for at barn skal føle seg trygge og elsket i seg selv. For eksempel fant Rosenberg (1979) at å delta i samtaler rundt middagsbordet er viktig for følelse av å være verdsatt(Skaalvik og Skaalvik 2017: 79). En viktig oppgave vil også være å lære elevene selvregulering, det vil si at man setter seg mål og arbeider systematisk for å nå målene. Det er viktig at skolen og lærerne prøver å påvirke elevenes ambisjoner og hjelper dem å sette seg realistiske mål (Skaalvik og Skaalvik 2017: 75-76).

En rekke undersøkelser basert på klassromsobservasjoner i USA gir detaljert innsikt i hvordan lærere kommuniserer sine oppfatninger til elevene. Flere studier har vist at lærere forskjellsbehandler elever som de oppfatter som henholdsvis flinke og svake. Svake elever blir utsatt for en mer uheldig pedagogisk praksis. Elever som opplever mye negativ kommunikasjon, kan lett begynne å føle seg som avvikere. Dette er ikke nødvendigvis på grunn av prestasjonene, men på grunn av de negative merkelappene som de får. Negativ stempling vil kunne gjøre at personen føler seg mindreverdig. At skoletapere lett blir skoleskulkere er et velkjent eksempel. Marginalisering er et annet navn på det samme fenomenet. Rosenthal og Jacobsen viser i en undersøkelse fra 1968 hvordan lærerens feilaktige oppfatning av elevenes evnenivå hadde en stor innvirkning på elevenes faktiske prestasjoner. Forskerne skapte forventninger om at en tilfeldig utvalgt gruppe med elever hadde stort læringspotensiale uten at de egentlig hadde det. Disse elevene hadde større fremgang enn de andre elevene, og man mente derfor at en sannsynlig forklaring var at lærerne hadde forskjellsbehandlet disse elevene (Imsen 2014a)

Erik Erikson om Identitetsutvikling
Mennesket er et sosialt vesen. Eriksen deler livsløpet inn i åtte karakteristiske perioder. Hver av disse perioden er preget av hvert sitt personlighetsproblem eller spesielle krise. Selvet får et nytt perspektiv i disse periodene hvor det oppstår en åpenhet eller sårbarhet. Mulighetene er tilstede både for et positivt og et negativt utfall (Imsen, 2014a):

Den mest fundamentale forutsetningen er at spedbarnet utvikler en grunnleggende tillit til omsorgsgiveren Et uheldig forløp vil resultere i mistillit eller en sosial grunnholdning preget av tilbaketrekning og mistenksomhet. I tidlig barndom er den dominerende krise mellom selvstendighet, autonomi vs uselvstendighet, skam, tvil. Behovet for selvkontroll som våkner med mange formuleringer av typen “Jeg vil” og “Jeg vil ikke”. Trass er et positivt tegn på at utviklingen. Man skal derfor ikke knekke barnets egenvilje, men heller kanalisere det inn i sosialt akseptable former. Det negative utfallet av dennen perioden kan imidlertid bli en tom skamfølelse, tvil og usikkerhet (Imsen, 2014a). I småbarnsalderen så er den dominerende krisen mellom initiativ vs passivitet, skyld. Barnets aktivitet og initiativ vil uungåelig støte på hindinger i form av påbud eller forbud. En moralsk oppdragelse innebærer at barnet internaliserer normer og verdier. Å identifisere seg med foreldrene handler om å akseptere dem som naturlig autoritet. Et tegn på dette er at barnet får skyldfølelse hvis det gjør noe galt. I verste fall kan det resultere i tilbaketrukket passivitet (Imsen, 2014a).

Erikson viser videre til at alle kulturer har en form for systematisk opplæring i skolealderperioden. Det er i skolealderen at følelsen av anerkjennelse blir knyttet til at man kan mestre noe eller “produsere” ting. Kompetanseaspektet ved personligheten blir utviklet og barnet lærer å forholde seg til at man kan enten lykkes eller mislykkes. Det negative er dersom man man utvikler en følelse av underlegenhet og barnet føler seg fremmed fra skolen. Arbeidsevne og flid er det positive resultatet. Dette er en tverrkulturell dyd (Imsen, 2014a).

I puberteten skjer en rekke forholdsvis store endringer på kort tid. Usikkerhet er et fremtredende trekk ved denne alderen som for eksempel i forhold til framtidsplaner og yrkesvalg. Utfordringen blir å finne seg selv. Dette er kanskje den mest omfattende perioden. Her må tidligere kriser integreres i en nye helheten. Det positive utfallet er identitet. Denne psykososiale identiteten blir oppnådd dersom den indre enheten fra barndommen samsvarer med bildet som man opplever at andre har av en selv (Den sosiale verden). Det negative utfallet er identitetsforvirring. Da har man problemer med å “avgrense” seg selv og finne sin plass i den sosiale omverdenen. Et eksemepl er overidentifikasjon der man identifiserer seg så sterkt med gjengens eller gruppens helter og heltinner at ens egen identitet settes til stide (Imsen, 2014a).

I ungdomsalderen er den sosiale identiteten knyttet til om man klarer å utvikle intime vennskapsforbindelser, det vil si knytte nære, personlige forbindelser der en både gir og får. Det forutsetter en personlig styrke og har sammenheng med evnen til å kunne gå inn i dypere vennskap og partnerforhold. Det motsatte er isolasjon og sosial distansering. Nærhet blir da opplevd som en personlig trussel. Man lukker seg og blir vanskelig å komme inn på. I tidlig voksen alder er de kreativitet og produksjon på det materielle eller åndelige feltet som står i fokus. Det handler om å realisere indre krefter der stagnasjon er alternativet som Erikson setter som motsetning. Det modne mennesket har lagt erfaringer med omsorg og produksjon bak seg. Det innebærer å se orden og mening i tilværelsen og å godta livet som det er. Mangel på slik integritet kjennetegnes ved frustrasjon og fortvilelse. Man har en følelse av at livet har gått fra en (Imsen, 2014a).

KILDER

– Imsen, G. (2014a). Identitet og identitetsutvikling. I G. Imsen. Elevens verden. Oslo: Universitetsforlaget.
– Skaalvik, E. M. & Skaalvik, S. (2017). Elevenes selvverd. Et aspekt ved mental helse. I M. Uthus. Elevenes psykiske helse i skolen. Utdanning til å mestre egne liv. Oslo: Gyldendal akademisk. Side 70-91.