2
Det er flere nye kjennetegn ved den moderne familien. For det første har det oppstått et større mangfold av familietyper som er sosialt akseptert i samfunnet. For det andre er det blitt vanlig at også mor er yrkesaktiv. For det tredje er foreldre mer involvert og engasjert i barneoppdragelsen enn tidligere. Disse punktene vil her bli beskrevet i større detalj.
1. MANGE NYE FAMILIETYPER
3 av 4 barn bor fortsatt sammen med både mor og far (undersøkelse fra 2004 gjengitt av Imsen 2014b). Sånn sett er kjernefamilien fortsatt den vanligste familieformen. I løpet av de siste tiårene har allikevel familiemønsteret forandret seg mye. Den gamle storfamilien forsvant gradvis med industrialiseringen. Som følge av et økende antall skilsmisser, så har mange nye familietyper utviklet seg. Den moderne familien er i dag i mindre grad bestemt av faste konvensjoner. Trenden i dag er for eksempel at foreldre får færre og færre barn, mens barn får flere og flere foreldre (Imsen 2014b: 415-416).
Ifølge Imsen (2014b: 415-417) viser tall fra 2003 at 45 prosent av alle ekteskap ryker før sølvbryllup (etter 25 år). Familieforskeren Kari Moxnes (2001), gjengitt i Imsen, peker på at før 1970 var det dominerende synet at skilsmisse var meget skadelig for barn. Man overså at de som skilte seg da ofte hadde andre store problemer (f.eks. stoffmisbruk eller psykiske vansker). I dag anser man det for å være små forskjeller på skilsmissebarn og andre barn. Istedet har økningen i skilsmisser ført til et mangfold av nye samlivsformer:
– 2. Det er blitt akseptert å leve sammen som samboere uten at man er gift.
– 3. Noen ganger vil ett eller flere barn leve sammen bare med den ene av foreldrene i en eneforelderfamilie.
Forskning viser imidlertid at skilsmisse er forbundet med tre risikofaktorer:
– 2. Barnet vil kunne oppleve mange forandringer ved at det må bosette seg på et nytt sted og flytte fra et kjent miljø. Dette kan skape sosialt stress.
– 3. Nytt familiemønster. Det har lite å si om barna ikke bor sammen med begge foreldrene. Det er viktigere om foreldrene klarer å samarbeide under og etter skilsmissen (Imsen 2014b: 417-418).
2. BEGGE FORELDRENE ER YRKESAKTIVE
I dag jobber som regel både mor og far. I 2001 var 86% av mødrene til de minste barna i arbeid. Situasjonen var omtrent lik i 2013. I 2009 var bare 4 prosent av alle kvinner i alderen 25-54 år fulltids hjemmearbeidende. Selv om noen har hevdet at omsorgen blir dårligere når mor jobber, er det ikke noe forskning som støtter dette. Dette har ført til at tilsyn med de mindre barna gjennom barnehagen og skolefritidsordningen skaper en viktig ramme for familiens hverdagsliv. De største barna vil imidlertid komme hjem først og være i huset et par timer før de voksne kommer fra jobb og det blir middag (Imsen 2014b: 415,418).
Fordi begge de voksne jobber, bruker man også mindre tid på husarbeid enn før. Man bruker heller mer tid på TV-titting, idrett og friluftsliv. Det er dessuten verdt å merke seg at far bruker mer tid hjemme og mindre tid på jobben enn tidligere (Imsen 2014b: 415,418).
3. DET ENGASJERTE FORELDRESKAPET
Allerede i 1930-årene hevdet psykologene at oppdragelsen burde ta utgangspunkt i barnets perspektiv eller verden. Barnet var mentalt sårbart og måtte derfor beskyttes gjennom omsorg. Det lykkelige barnet ville utfolde seg aktivt når omgivelsene var preget av kjærlighet og forståelse. Denne type oppdragelse var gjennomførbar på 50-tallet da mødrene var hjemme med barna, men ble mindre realiserbar da kvinnene begynte å jobbe fra 1970-årene. I dag kommer den samme oppdragelsesideologien til syne ved at foreldre har behov for å ha følelsesmessig nærhet til barna. Kontakten med barna er i dag blitt et felles prosjekt for mor og far (Imsen 2014b: 425).
Begge foreldre bruker mye tid sammen med barna sine. Forskning tyder på at de fleste foreldre er mer engasjert enn noensinne i barns oppvekst og opplæring (eks. Øia og Fauske, 2010). I det engasjerte foreldreskapet handler det om å være så mye som mulig sammen med barna. På denne måten skaper man nærhet og fellesskap. Et eksempel på dette er at voksne i dag leker mer sammen med barna enn før. Familien er ikke lenger primært et arbeidsfellesskap, men et sted hvor de voksne oppfyller sine emosjonelle behov gjennom barna. Kravene til praktisk arbeid er blitt mye mindre. Alle sider ved samlivet er i derfor i mye større grad basert på romantisk kjærlighet og følelsesfellesskap. Normer og verdier blir primært dyrket i små kjernegrupper og har forsvunnet fra de større fellesskapene (Imsen 2014b: 414, 418-420, 425).
Ifølge Imsen (2014b) har selvbevissthet, selverkjennelse, positiv selvoppfatning og selvtillit blitt viktige idealer i dagens samfunn. Oppdragelsen tar sikte på å lære barnet ansvarsfølelse, selvstendighet (autonomi), veloppdragenhet og toleranse. Mens oppdragelsideologien på 1990-tallet bygde på en blanding av selvstendighet og konformitet, har det skjedd det en liberalisering av den personlige moralen. I dag bygger barneoppdragelsen på en enda større grad av barnesentrering med vekt på demokratiske og anti-autoritære idealer. Unge mennesker i dag får det de trenger til livets opphold, og de er opptatt av å nyte sin egen frihet. Faren er at dette kan føre til en narsissistisk selvopptatthet (Imsen 2014b: 422,425-427).
Det er også flere fellestrekk ved hva barnefamilier faktisk gjør sammen. I dag er det for eksempel en turkultur i friluftsområdene rundt byene (Imsen 2014b: 415). Barn mangler imidlertid forpliktelser og trenger ikke hjelpe til hjemme på samme måte lenger. Det vil allikevel fortsatt foregå en god del uformell læring når barnet lærer seg praktiske ferdigheter som å kle seg, rydde, vaske, hjelpe til med matlaging og så videre. Lillesøster eller lillebror vil dessuten lære gjennom søskenrelasjoner (jmf. Kvello, 2008 i Imsen 2014b: 415) I det gamle bondesamfunnet var det imidlertid langt flere praktiske gjøremål hjemme (Imsen 2014b: 422,425-427).
Denne barnesentrerte oppdragelsen kan også sees på som et brudd med den borgerlige oppdragelsesideologien som har dominert i flere hundre år fra helt tilbake til reformasjonens tid. I den borgerlige oppdragelse var målet å utvikle en sterk, aktivt oppdagende og selvstendig mann. Dette skulle gjøres ved å kontrollere barnets indre gjennom oppdragelse til lydighet og selvkontroll. Straff og tukt var vanlige oppdragelsesmidler inkludert en forakt for svakhet. Plikt, orden og arbeidsmoral var viktige dyder. Barnet skulle være måteholden og vise at det evnet å utsette egen behovtilfredstillelse. Undertrykkelse av følelser utgjorde den indre rammen for oppdragelsen. Denne oppdragelsen ble sett på som nødvendig for å greie seg i en hard og brutal verden. Ved sosial oppdrift i norske arbeiderfamilier var det vanlig å etterligne denne borgerlige livsstilen så snart økonomien tillot det (Imsen 2014b: 423-424).
Oppdragelsekspertene var ikke sjelden prester, men fra 1900-tallet tok legene over som rådgivere. Her var det ikke bare fokus på orden og regelmessighet, var det var også viktig med stell og renslighet. Pikene skulle også utvise dydighet, renhet og orden. I tillegg ble de oppdratt til underdanighet og lydighet fordi dette var mest formålstjenlig den fremtidige rollen der man skulle være underordnet ektemannen (Imsen 2014b: 423-424).
KILDER
Imsen, Gunn (2014b). Sosialisering i hjem og lokalmiljø. I Gunn Imsen. Elevens verden. Oslo: Universitetsforlaget. Kapittel 14: s.411-446 (35 sider) (femte utgave)
