4

Ungdomstiden blir etablert som en del av industrisamfunnet
Ifølge Frønes (2013) var det industrisamfunnet som skapte ungdomstiden. Dette samfunnet vokste frem i etterkrigstiden. Sosiale klasser ble skapt der en stor andel av de yrkesaktive tilhørte arbeiderklassen. I industrien trengte man ikke ekstra utdanning for å jobbe. De fleste fullførte derfor bare grunnskolen. Industrisamfunnets barn hadde ikke lenger bondesamfunnets plikter, og de var heller ikke blitt en del av kunnskapssamfunnets utdanningsmaraton. Begrepet “frafall” var for eksempel ikke funnet opp. Disse strukturelle forholdene i samfunnet skapte en barne- og ungdomstid som hadde sterke fellestrekk for de fleste unge. Trange barndomshjem var for eksempel med på å skapte ungdomsgrupper som oppholdt seg på ulike samlingssteder utenfor huset (Frønes 2013: 124-125).

Barndommen var preget av en stor grad av frihet med lite press fra foreldre og få krav til arbeid og utdanning. Dette var den “lekende barndom” som lignet romantiske borgerlige oppdragelsesideer. Etter barndommens rolige periode kom tenåringens venteperiode og urolige pubertet før de unge etablerte familie tidlig i 20-årene. Unge menn ble voksne når de begynte å jobbe i industrien. For unge kvinner var det overgangen til mor og husmor som representerte det å bli voksen. Dette var det vanlige livsløpet og den dominerende kulturelle fortellingen som beskrev det å vokse opp (Frønes 2013: 125).

Det var i industrisamfunnets periode at begrepet tenåring ble tatt i bruk av allmennheten. Tenåringen hadde også et særegent symbolsk forbruk som baserte seg på det fremvoksende forbrukssamfunnet. Kritiske studier påpekte imidlertid at det moderne massemennesket ble styrt av andres meninger og enkel statusjakt. De fleste levde et forflatende og standardisert liv (Frønes 2013: 125-126).

Kunnskapssamfunnet skaper en ny ungdomsperiode
Det var kunnskapssamfunnet som etterhvert opphevet industrisamfunnets fredelig barndom utenfor arbeidet. I dag preger utdanningsinstitusjonene barndommen ved at de organiserer dagene og hele livsløpet. Mens ungdomstiden tidligere ble sett på som en venteperiode er den nå erstattet av en ungdomstid der den grunnleggende oppgaven er integrasjon i kvalifiseringssystemene. Utdanningssystemet er en grunnleggende del av av kunnskapssamfunnets produksjonsform ved at den sertifiserer framtidens humankapital. Det er dette kvalifiseringsarbeidet som blir barndommens oppgave.

Kunnskapssamfunnet refererer til humankapital, det vil si utdanning, som den sentrale produksjonsfaktoren. Det dreier seg ikke om maskiner, men om hjernekraft. Kunnskapsøkonomien åpner for en enorm ekspansjon av utdanningsinstitusjoner og utdanningskultur. Det er barndommen som blir fasen for utvikling av produksjonsmidlene som nå er blitt barns kompetanse. PISA-undersøkelsene av barns kompetanse blir sett på en indikator på hvor godt rustet de ulike land er til å møte kunnskapsøkonomien (Frønes 2013: 127-129, 137).

Videregående skole blir ansett for å være målet for alle i kunnskapssamfunnets testdistanse. Utdanningsfrafall blir derfor av politikere ansett for å den grunnleggende årsaken til sosial ekslusjon. Frafall forstås da som samfunnets mest alvorlige ungdomsepidemi. Kunnskapssamfunnet plasserer også spedbarns- og småbarnsfasen i sentrum i kvalifiseringsutviklingen. Dette ser man ved at nesten alle barn går i barnehagen i Norge. Dette igjen har ført til økt interesse for barnehagens effekt på barnas utvikling. Småbarnsperioden forstås som en fase for utvikling av grunnleggende språklig og sosial kompetanse. På den ene siden har samfunnet behov for numerisk og alfabetisk grunnkompetanse. Mangel på sosial kompetanse er også et økende problem i en skole som ikke anvender sterke disiplineringsmidler, men krever selvdisiplin og konsentrasjonsevner (Frønes 2013: 127-129, 133).

Kulturen er heller ikke avgenset til utdanningsinstitusjonene, men gjennomtrenger hele samfunnet, organisasjonen, fritiden og ikke minst familien. Foreldrenes oppdragelse blir i større grad rettet mot stimulering og utvikling. Kunnskapssamfunnet forsterker dessuten skiller mellom ulike typer jobber. Personer med høy utdanning og inntekt tenderer til å etablere familie sammen. Disse gruppene lever også gjerne i mer stabile familieforhold. Betydningen av å delta i de rette sosiale og kulturelle sirkler var også viktig for borgerskapets barn. Det særegne for kunnskapssamfunnet er at de arvelige distinksjonene blir delvis erstattes med aktive familiestrategier for akkumulering av ressurser og støtte til de unge. Kunnskapssamfunnet legger vekt på kvalifisering og kapabilitet. Mislykket sosialisering blir begrepsliggjort som marginalisering og frafall (Frønes 2013: 127-128, 132). Selv om den klassiske ungdomsforståelsen, som vektlegger romantikk og ukonvensjonalitet fortsatt er med oss, så kan det kombineres med bildet av ungdomstiden som en intens kvalifikasjonsperiode (Frønes 2013: 139).

Kommersialiseringen i kunnskapssamfunnet
Stimulerende utdanningsleker er milliardindustri og retter seg i mot de aller yngste der foreldrene har kontroll over hva de skal omgi seg med. Omsetning av oppdragelsesprodukter, som i stor grad forteller hvordan barns utvikling kan stimuleres, er omfattende i kunnskapssamfunnet. Riktige produkter sikrer deltakelse på de rette arenaer og representerer de riktige signalene (Frønes 2013: 130-131).

Den positive betydningen av jevnaldrende
Ved inngangen til puberteten åpenbarer det seg en rekke mulige sosiale identiteter og identitetsstrategier. Gruppens sosiale liv har ofte “lekekarakter” idet man prøver ut ulike roller gjennom ulike simuleringer. Det grunnleggende i denne fasen er kapasitet for navigering i en periode av forandring og forvirring. Selv om overgangen mellom faser er flytende, så vil overgangen til tidlig pubertet fremtre som en egen fase når det gjelder både kulturelle symboler og barns egen forståelse av utviklingen.

Jevnaldrende er den sentrale instansen for utviklingen av sosial kompetanse og utdyping av sosiale vennskap og intimitet. I industrisamfunnets forskning på jevnaldrende ungdom så var det gjerne et negativt fokus på muligheten for at ungdomsgruppen legitimerte illegitime handlinger ved utvikling av egne gruppenormer. Med kunnskapssamfunnet blir også betydningen av jevnaldrende vektlagt som positiv kapital. Man lærer mest av kompetente venner. Selv om ungdomsgruppens jevnaldringsliv i stor grad vil være rettet mot øyeblikkets sosiale liv. Dette forstyrrer imidlertid fokus på kvalifisering for voksenrolle og yrkesliv. De unger er også mer hjemme enn ute. De henger ikke på gatehjørnet lenger. Det handler ikke bare om dataspill eller større hjem (Frønes 2013: 135, 137-138).

“Ung voksen” som den sene ungdomsperioden
Det er utdanningssamfunnet som formulerer premissene for vellykket sosialisering. Dette inkluderer en kompleks og gradvis overgang til å bli voksen som innbefatter en utdanningsrettet og selvrealiseringsrettet ung-voksen periode. Her skal man finne retningen med framtiden, finne venner og ektefelle. Den tidlige småbarnsperioden til kvinner har også blitt til en ny ung-voksen perioden. Den dominerende livsstilen blir å være single eller samboende uten barn. Venner blir sentrale i det sosiale livet. Yrke og karriere er med på å skape individuelle identiteter for store grupper, mens industrisamfunnet pekte tydeligere mot en kollektiv identitet basert på sosiale klasser (Frønes 2013: 132, 138-139).

Hva kjennetegner ungdomstiden?
Ungdomstiden er preget av en rekke utviklingsoppgaver (Hentet fra Oerter og Montada, 2008) i (Samnøen 2014: 27).