Kjennetegn
StoryCenter har utviklet en workshopmodell for hvordan man skal lage en digital fortelling. Tidsrammen er tre dagers arbeid på åtte timer. Det viktigste ved deltakelsen i workshopen er de personlige utviklingsprosessene som den enkelte deltaker går gjennom. Denne prosessen blir stimulert av det fysiske møtet mellom mennesker som deler historier med hverandre som de selv opplever som viktige. Formålet er å styrke deltakerens bevissthet rundt sin egen livshistorie og ens egen rolle som potensiell endringsagent i samfunnet. Det viktige er ikke hvor mange fortellinger man lager, men at man lager en fortelling som betyr noe for deg som person (Lambert 2010a). Denne tanken om personlig vekst og utvikling kan kanskje sies å være beslektet med ideer om dannelse.
I den tre dager lange workshopen blir deltakerne veiledet gjennom en fullstendig medieproduksjonsprosess, fra man setter de første ordene på sin historie, via det å finne bilder og helt frem til man produserer en kort digital fortelling (3-5 minutter). Deltakerne får jobbe i sitt eget tempo, og de får veiledning i manusarbeid, design og redigering av fortellingen. Det er viktig at det er historien som styrer deltakernes arbeid og ikke teknologien. Arbeidet i workshopen blir gjerne delt inn i fire faser (Workshop Process & Agenda 2012, Core methods 2012):
Workshopen begynner med at deltakerne presenterer seg. Deretter blir det sagt noe om rammene for arbeidet. I den første forelesningen presenteres de syv kjennetegn ved digitale fortellinger. Slik får deltakerne et første inntrykk av sjangeren. Noen eksempler på digitale fortellinger blir også vurdert og analysert av hele gruppen. Dette bidrar til å bevisstgjøre deltakerne på kriterier som er viktig når de senere skal lage sin egen fortelling. Eksemplene skal dessuten stimulere til ettertanke og senere kreativ eksperimentering hos deltakerne (Workshop Process & Agenda 2012, Core methods 2012).
Den andre fasen begynner med at deltakerne utveksler ideer til manus i en fortellingssirkel (“The story circle”). Deltakerne lytter til hverandres personlige historier, og hensikten er å få alle i gang med refleksjonsprosessene. Siden dette er den første dagen vil det variere hvor langt deltakerne har kommet. Det kan være alt fra uferdige muntlige ideer til påbegynte skriftlige manusutkast. Av og til kan deltakere gå inn i en ”krise” når de forteller historiene sine. Prosessen krever derfor aktiv lytting der man viser genuin respekt overfor hverandre. Som i en kreativ skriveklasse, leder veilederne den påfølgende diskusjonen rundt ideer til manus. De er opptatt av å fokusere på de sterke sidene hos hver enkelt deltakers idé. I tillegg forsøker de å styre det slik at ingen deltakere blir overveldet av at de får for mange tilbakemeldinger. Deltakerne får derfor selv bestemme når de har fått nok tilbakemeldinger. Denne åpne delingen av ideer skal først og fremst virke inspirerende på det videre arbeidet. Deltakerne blir dessuten oppmuntret til å hjelpe hverandre med skriving av manus, og med designspørsmål. Individuell veiledning blir gitt ved behov underveis i prosessen.Det blir lagt vekt på at man skal ta utgangspunkt i de syv kjennetegn ved en digital fortelling som en ramme rundt det å lage fortellingen. For å utvikle sin personlige stemme er det viktig at deltakerne jobber med selvopplevde erfaringer. Deltakerne opplever heller ikke skrivingen som like inspirerende hvis den skal ligne et essay eller en mer upersonlig distansert presentasjon av et tema. Siden fortellingen må bygge på et følelsesmessig engasjement for noe, ligner den mer en form for kreativ dagbokskriving. Målet med å lage historien kan allikevel være at man ønsker å belyse et generelt tema, men dette må gjøres gjennom den personlige fortellingen. Det å lære mennesker å finne sin egen stemme blir sett på som å være av uvurderlig verdi (Workshop Process & Agenda 2012, Core methods 2012).
Fase 3. Produksjon (dag 1-3)
I den tredje fasen begynner deltakerne å lage fortellingen. Spesifikke spørsmål om digital redigering og bildebehandling blir nå tatt opp. En opplæringsmanual knyttet til bruk av bilder blir gjennomgått, og bruk av storyboard blir presentert. Etter dette kan deltakerne jobbe individuelt med manus og sitt eget bildeutvalg (med skanning, redigering og organisering av bilder, storyboarding). Gjennom hele workshopen får deltakerne lov til å jobbe i sitt eget tempo, men veilederne retter en del oppmerksomhet mot tidsstyring og prioritering av de viktigste arbeidsoppgavene. Dette blir gjort for å sikre at hver deltaker rekker å bli ferdig med den digitale fortellingen.
Når det gjelder valg av bilder, bruker de fleste bilder som de allerede har tatt (for eksempel fra familiealbum). Grunnantakelsen er at mesteparten av de kritiske, visuelle elementene i en deltakers digitale historie allerede finnes. Ved å fordype seg i sine egne fotoarkiv får deltakerne mulighet til å komme i kontakt med seg selv på en grunnleggende meningsfylt måte. Arbeidsprosessen med aktiv bruk av gamle bilder setter gjerne i gang refleksjonsprosesser rundt eget liv. Slik kan bildene stimulere den kreative skrivingen.
En annen fordel med å bruke bilder er at redigeringsarbeidet blir langt enklere sammenlignet med bruk av video. Det blir derfor også anbefalt at man begrenser bruken av videomateriale. Den programvaren som blir brukt er mer avansert enn annen gratis programvare fordi den tilbyr en del interessante tilleggsfunksjoner. Deltakerne får utdelt relevant opplæringsmateriale. [1] De får også opplæring i den aktuelle programvaren for å sikre at alle har de nødvendige ferdigheter for å kunne lage en digital fortelling. Deltakerne må imidlertid selv utforske mer avanserte funksjoner i programmet ved å lese det utdelte opplæringsmateriale (workshop tutorials).
Lambert mener gruppedynamikken mellom menneskene i workshopen er det aller viktigste. Sluttproduktet er ikke på langt nær så viktig som de hendelser som inntreffer mellom de menneskene som deltar på workshopen disse tre dagene. Dette er en av grunnene til at man ikke introduserer de tekniske sidene ved arbeidet altfor tidlig i prosessen (Workshop Process & Agenda 2012, Core methods 2012).
Fase 4. Feiring (dag 3)
Siste dag leser deltakerne inn manuset i programmet og så setter de sammen den endelige fortellingen. Da er det mulig å utforske ulike multimodale virkemidler, som for eksempel bruk av overganger, bevegelseseffekter, musikk osv. En viktig del av workshopen handler også om å avslutte den på en god måte. Dette gjøres ved at deltakerne viser frem de ferdige fortellingene for hverandre, og man feirer sluttproduktene. Deltakerne får se hva andre har fått til, og alle får si noe om hva eget arbeid betyr for fremtiden. En slik avslutning styrker den sosiale dimensjonen ved arbeidet. Deltakerne blir ofte mer bevisst på hvor ulikt mennesker opplever livet.
Med bruk av denne avslutningsformen blir det derfor ekstra viktig at alle klarer å ferdigstille sin historie. Veilederne gjør derfor det som er nødvendig for at hver deltaker skal klare dette. Setter man i gang en slik prosess uten å fullføre den, kan dette vekke frustrasjon og følelse av utilstrekkelighet.
Om veilederrollen
Veilederne er viktige for å støtte deltakernes reise gjennom arbeidet med å skape historien. Det er veilederne som styrer gruppen og setter i gang ulike aktiviteter. De følger også opp tidsfristen slik at alle deltakere ender opp med et ferdig produkt. Deltakerne har gjerne ulike styrker og svakheter i ulike deler av arbeidsprosessen. Veilederne må derfor sørge for at hver deltaker setter seg realistiske forventninger til arbeidet slik at de blir ferdig i tide. De hjelper deltakerne med å gjøre nødvendige prioriteringer og avgrensninger i arbeidet. Hvis noen står fast i prosessen, blir det viktig å bistå på en forsiktig måte slik at ikke frustrasjonen øker (Workshop Process & Agenda 2012, Core methods 2012).
Den personlige utviklingsprosessen
Lambert (2010a) hevder deltakerne går gjennom flere endringsprosesser når de lager sin digitale fortelling i workshopen. Han deler disse prosessene inn i syv faser eller steg:
- Steg 1: Å få innsikt. Det blir viktig å finne en historie som er meningsfylt for deg.
- Steg 2: Å omfavne følelser. Ved å bli mer oppmerksom på de følelser du selv har til fortellingen, kan du også selv bestemme hvilke følelser du vil få frem i fortellingen.
- Steg 3: Å finne øyeblikket. Du må bestemme deg for en konkret historie eller episode som den digitale fortellingen skal ta utgangspunkt i. Siden formatet er kort, blir det viktig å konsentrere seg om den mest betydningsfulle hendelsen.
- Steg 4: Å se historien din. Her blir man oppfordret til å prøve å finne bilder i hukommelsen sin som passer til fortellingen.
- Steg 5: Å høre historien din. I denne fasen blir deltakeren oppmerksom på at ens egen stemme ikke bare bærer innholdet i historien, men stemmen fanger også opp fortellerens unike karakter og vesen.
- Steg 6: Å sette sammen fortellingen din. Her jobber man med å sette bilder og manus sammen i et storyboard. Man forsøker å skape en god helhet rundt det man vil formidle.
- Steg 7: Presentasjon av fortellingen din. Fortellingen vises frem for de andre kursdeltakerne. I tillegg vurderer om man vil ha fortellingen for seg selv eller om man vil dele den med verden.
Disse stegene illustrerer hvordan man skal aktivere hele sansesystemet når man lager fortellingen. På denne måten kan deltakerne bli oppmerksom på nye sider ved seg selv og den historie som skal bli fortalt.
Kilder
- Core methods (2012). Center for Digital Storytelling. [3] (lesedato 030212)
- Elements of Digital Storytelling (2012). Center for Digital Storytelling. (lesedato 030212)The Seven Elements of Digital Storytelling
- History (2012). Center for Digital Storytelling. [4] (lesedato 300112)
- Lambert, Joe (2010a). Digital Storytelling Cookbook. Berkeley: Digital Diner Press
- Lambert, Joe (2010b). Forelesning om digitale fortellinger. På Høgskolen i Oslo i februar.
- Workshop Process & Agenda (2012). Center for Digital Storytelling. [6] (lesedato 030212)
