De siste årene har digitale fortellinger blitt tatt mer i bruk. Dette skyldes både institusjonell satsning og teknologiske endringer. Enkel programvare gjør nå at man trenger minimalt med teknisk kompetanse for å lage en digital fortelling (Ohler 2008: 132).

De store prosjektene

Siden 2000-tallet har det blitt gjennomført flere større prosjekt med bruk av digitale fortellinger. I 2001 ble digitale fortellinger integrert i vanlig offentlig kringkasting gjennom BBC-prosjektet “Capture Wales”. BBC satte da i gang med månedlige workshops for lokalbefolkningen rundt omkring i Wales. Da prosjektet ble avsluttet i februar 2008, var det blitt laget totalt 600 fortellinger (Meadows 2012). I 2002 lanserte BBC også et lignende prosjekt som ble kalt “Telling Lives” og som varte frem til 2005. Mange av fortellingene ble delt via BBC sine nettsider, og de beste ble dessuten vist på tradisjonell TV.

I BBC-prosjektene ble det lagt vekt på at den digitale fortellingen skulle være kort (rundt 250 ord lang). Selv om dette gjorde at fortellingen måtte være stram i komposisjonen, skulle den samtidig være personlig. Vanligvis ble det brukt et dusin bilder, og fortellingen varte i omtrent to minutter. I form kan den digitale fortellingen minne om en elegant multimodal sonett.

Ifølge Meadows (2012) mente de prosjektansvarlige for BBC-prosjektene at de utviklet en ny form for TV. Alle de som tidligere bare hadde vært tilhørere, skulle nå få muligheten til å utvikle sin egen stemme gjennom digitale fortellinger. Målet med de lokale workshopene var å gi deltakerne det nødvendige mot til å tørre å fortelle sin historie. Dette resulterte i en meningsfylt opplevelse som hadde potensiale til å styrke folks engasjement i lokalsamfunnet.

Digitale fortellinger blir på flere måter sett på som en videreutvikling av den tradisjonelle historiefortellingen. Grunnantakelsen er at alle har en historie å fortelle, og de fleste liker å lytte til historier som andre forteller. Den digitale teknologien gir bare denne fortellingen et nytt ansikt. Det korte formatet gjør også at digitale fortellinger er velegnet i forhold til publisering via åpne videokanaler som f.eks. YouTube. Da vil fortellingen kunne bli noe mer enn en flyktig muntlig fortelling fordi det kan sees flere ganger og berike mange andre mennesker.

Utdanning og skole

Digitale fortellinger har også blitt tatt i bruk i skole og undervisningssammenheng. Allerede i 2004 utviklet lærere ved University of Houston en egen nettside med eksempler på digitale fortellinger i ulike fag. Nettsiden blir fortsatt oppdatert og har til hensikt å inspirere andre lærere til å bruke digitale fortellinger i videregående skole og høyere utdanning. Jason Ohler bidro i tillegg til å skape mer oppmerksomhet rundt bruk av digitale fortellinger i klasserommet med boken «Digital Storytelling in the Classroom» fra 2008.

Å gi en stemme til alle

Digitale fortellinger har ofte blitt knyttet til styrkingen av demokrati og medborgerskap. Flere prosjekt har for eksempel lagt vekt på å øke mangfoldet av stemmer i offentligheten. BBC-prosjektet “Capture Wales” er et slikt eksempel. Et annet eksempel er “Silence speaks”-prosjektet som også benytter seg av workshopmodellen til StoryCenter. Det har pågått siden 2000 og retter seg inn mot å la ulike marginaliserte eller undertrykte grupper få fortelle sine historier. Disse historiene blir vanligvis ikke fortalt. Det kan dreie seg om familievold eller overgrep i krig. Målet er at fortellingene skal bidra til å styrke den politiske aktivismen i lokalsamfunnet, likestilling og menneskerettigheter. På prosjektets nettside finner man flere sterke historier som er lagt ut åpent. 

En fordel med digitale fortellinger som sjanger er at man ikke må kunne skrive for å lage sin historie. Det er ikke nødvendig å lage et manus fordi man kan lese sin historie inn som et muntlig lydopptak. Dette gjør at man kan nå frem til svært marginaliserte grupper, som kan være analfabeter eller som ikke behersker majoritetsspråket. Prosjektet “Silence speaks” bygger på følgende grunnidéer:

Et annet stort prosjekt, Patient Voices, ble satt i gang av Pip Hardy og Tony Summer i England i 2003. Ved å la pasienter få lage sine egne digitale fortellinger, er målet å synliggjøre pasienthistorier som tidligere ikke er blitt fortalt. Hvis helsepersonell får se flere autentiske pasienthistorier, håper man de vil utføre sitt arbeid på en bedre og mer empatisk måte. Mange av disse digitale fortellingene er også lagt ut helt åpent på nettet for å sikre maksimal spredning.

Digitale fortellinger i Norge

Bakgrunn

Filmproduksjonsselskapet Flimmer Film i Bergen har gjennomført flere prosjekt med digitale fortellinger. De har arrangert kurs i flere år og oppgir selv at de var de første i Norge som arrangerte en workshop i digital historiefortelling i 2004. Flimmer Film har gjennomført et spesielt interessant prosjekt som heter “Mine dager“. Beboere ved tre aldershjem i Bergen fikk i 2008 og 2009 tilbud om å lage digitale fortellinger om livene sine. Ideen var å ta vare på eldre menneskers historier som et kulturtiltak. Beboerne deltok på workshops som varte fra 3-5 dager. Blant annet var det en 101 år gammel dame som lagde en digital fortelling om livet sitt. Disse digitale fortellingene er også senere blitt oversatt til engelsk. Ellers i Norge er også Jazzmontør i Oslo en sentral aktør. Se eksempler på prosjekter de har jobbet med her.

I tillegg har flere biblioteker og museer begynt å bruke digitale fortellinger. Prosjektet Digitalt fortalt ble lansert i 2009, og var en del av bibliotekets satsning i Kulturminneåret. Her blir man oppfordret til å lage personlige fortellinger knyttet til kulturminner fra hele landet. Andre eksempler er Østfoldmuseene som har sin egen kanal på YouTube er de viser frem dokumentariske digitale fortellinger som folk har laget. Kulturnett Vestfold TV har også samarbeidet med Vestfold fylkesbibliotek om å lage en tilsvarende kanal på YouTube.

Digitale fortellinger i norsk høyere utdanning

I Norge er digitale fortellinger også blitt tatt i bruk i flere ulike studier i høyere utdanning. Studenter ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo har for eksempel laget digitale fortellinger i tilknytning til Universitetets 200-års jubileum. Både fortellinger fra 2010 og 2011 er lagt ut på åpne nettsider. Ved Høgskolen i Østfold har studenter laget digitale fortellinger i ulike skolefag på studiet IKT for lærere helt siden 2007. Ved OsloMet har blant annet Grete Jamissen latt helsefagsstudenter få produsere sin egne digitale fortellinger. Ved Høgskolen i Telemark har særlig Bjarne Nærum tatt i bruk digitale fortellinger i en rekke studier og samarbeidsprosjekter. I samarbeid med Porsgrunn kommune o.a. har kursdeltakere produsert digitale fortellinger om kystkulturen i Telemark ^[5], mer enn 50 av disse er publisert på Digitalt Fortalt. Hjørdis Hjukse ved samme institusjon har også jobbet med digitale fortellinger i forhold til kunst og håndverk som fag. Tor Jarle Wergeland og Birgitte Wergeland har vært aktive i å jobbe med digitale fortellinger ved Universitetet i Agder. Tor Jarle har blant annet gjennomført prosjektet Spor av fortid. I 2011 arrangerte dessuten Høgskolen i Lillehammer og Telemark en stor internasjonal konferanse om Digital storytelling.

Digitale fortellinger i norsk grunnskole

Digitale fortellinger blir i økende grad tatt i bruk i en rekke ulike fag i grunnskolen. Det ser imidlertid ut som om man i mindre grad forholder seg til alle de opprinnelige syv kjennetegn ved digitale fortellinger. Dersom fortellingen benytter seg av stillbilder uten å ha et personlig perspektiv kan man diskutere om sluttproduktet faktisk er en digital fortelling eller om man heller kan se på dette som en avansert sammenhengende lysbildepresentasjon.

Kilder

• Meadows Daniel (2012). Adventures of a documentarist. Photobus. [5] (lesedato 300112)
• Ohler, Jason (2008). Digital storytelling in the classroom: new media pathways to literacy, learning, and creativity. Thousand Oaks, California: Corwin Press.