Slik digitale fortellinger ble utviklet av Center for Digital Storytelling, ble det lagt stor vekt på selve arbeidsprosessen og det som skjedde med deltakerne underveis i den tre dager lange workshopen. Dette ble sett på som langt viktigere enn selve sluttproduktet. Med bakgrunn i denne pedagogiske tenkningen, blir elevenes arbeidsprosess med å lage de digitale fortellingene ekstra viktig. Her presenterer vi noen ulike muligheter.

Individuelt arbeid eller gruppearbeid?

I den opprinnelige workshopmodellen blir det lagt vekt på at alle skal lage sin egen digitale fortelling. Selv om deltakerne utveksler erfaringer underveis i workshopen, er man opptatt av at bare personen selv kan få ny innsikt om sitt eget liv. Gruppeproduserte digitale fortellinger vil derfor være av begrenset verdi fordi fortellingene virkelig må bety noe personlig for enkeltindividet. Dette blir annerledes i skolen når man lager digitale fortellinger uten den samme grad av personlig vinkling. Det vil derfor være relevant å la elevene jobbe i gruppe med å lage en digital fortelling.

Å lære ved å se eksempler på fortellinger

Den opprinnelige workshopmodellen starter med at deltakerne blir vist eksempler på digitale fortellinger. Disse fortellingene blir så analysert av gruppen med henblikk på de syv kjennetegnene. Denne gjennomgangen skal både gi deltakerne en innføring i sjangeren og virke inspirerende i forhold til det videre arbeidet. Ohler (2008) anbefaler også at elever som skal lage digitale fortellinger, får se noen eksempler før de setter i gang. De bør først jobbe med å analysere eksempler på fortellinger ut fra noen gitte vurderingskriterier. Lærere bør også lage minst en fortelling selv for å bli kjent med sjangeren og produksjonsprosessen.

En alternativ organisering av undervisningen?

Bruk av digitale fortellinger i store klasser krever gjerne en prosjektorganisering av undervisningen. Klasserommet kan da for eksempel organiseres som et workshopområde der elevene jobber med ulike arbeidsoppgaver ved forskjellige stasjoner. Både Lambert (2010) og Ohler (2008) mener elevene bør gjøre en del forarbeid før de tar i bruk den digitale teknologien. I forbindelse med dette forarbeidet kan man la elevene bruke storyboard. Her kan man planlegge hvordan man ønsker at bilde og multimodale virkemidler skal samspille med manuset. Elever som først har laget et storyboard, vil som regel jobbe mer effektivt med datamaskinen. Arbeidet blir mer fokusert når man har tenkt gjennom hvilke bilder som kan passe til fortellingen. Med denne organiseringen trenger heller ikke alle elevene tilgang til PCer samtidig.

Tidsstyring

I den opprinnelige workshopmodellen blir det lagt vekt på at alle deltakerne må bli ferdig i tide. På samme måte bør man i skolen planlegge hvor mye tid elevene skal få til hver aktivitet i arbeidsprosessen med å lage en digital fortelling. Her er det en klar fordel å arbeide med stillbilder fordi det ikke er like tidkrevende som videoredigering. Alllikevel vil god tidsstyring av elevarbeid være viktig. Vær oppmerksom på at åpent søk etter bilder fort kan ta veldig mye tid. Søk etter rettighetsklarerte bilder vil imidlertid kunne bli satt i sammenheng med opplæring i opphavsrett (oppgitt som mål i Kunnskapsløftet). Her må lærere vurdere hva som er viktigst for elevene. Et tidseffektivt alternativ er at man istedet lar elevene bruke enkle bildedatabaser.

I tillegg blir det anbefalt å begrense manuslengden (ikke mer enn 500 ord). Det korte formatet skal gjøre at man virkelig må tenke gjennom hva man ønsker å formidle. I skolen vil noen elever kanskje derfor oppleve det som mer overkommelig å lage en digital fortelling enn å skrive en 5 siders tekst. Man kan også vurdere om elevene skal få muligheten til å jobbe ekstra med fortellingen hjemme dersom de ønsker det.

Mye naturlig repetisjonsarbeid?

I den tradisjonelle digitale fortellingen skal man bruke stemmen sin på en naturlig måte. Opplesning av manus innlevelse, kan redusere seerens interesse for å lytte til historien. For de fleste barn vil det være utfordring å lese inn en tekst med god innlevelse. De aller fleste vil som regel ønske å lese inn egen manustekst flere ganger før de synes den blir bra nok. På denne måten vil elevene naturlig gjennomføre et repetisjonsarbeid i sin anstrengelse etter å lese godt. Det blir viktig at læreren setter av nok tid til at elevene kan få lest inn teksten flere ganger. Når teksten er såpass kort, vil dette være lettere å få til dette innenfor en begrenset tidsramme.

Innsamling av egne kilder eller bruk av læreboka?

Når elever jobber med digitale fortellinger, trenger de ikke bare å bruke læreboka. Som Erik Lund (2009) påpeker, er det fullt mulig å la elevene jobbe med primærkilder og autentisk kildemateriale hvis man jobber med å lage digitale fortellinger om egen familiehistorie eller om man gjennomfører observasjoner i naturen eller lokalmiljøet. Bruk av slike kilder kan styrke elevens motivasjon.

Samtidig blir det viktig at læreren strukturerer disse prosessene på en god måte slik at elevene klarer å gjennomføre dem innenfor en begrenset tidsramme. Det må være en god balanse mellom elevfrihet og lærerstrukturering. Det går for eksempel an å tipse elevene om hvor de kan finne relevant kildemateriale eller bilder på internett. En ulempe med at prosessen blir for lærerstyrt er imidlertid at det kan gå utover elevmotivasjonen.

Samarbeid med andre utenfor klassen?

Formålet med å lage digitale fortellinger har også vært å skape nye møteplasser og forståelse mellom mennesker. Dette omfatter ikke bare deltakerne i en workshop, men fortellingene kan også bli brukt og vist frem i nye sammenhenger. Skouge og Rao (2009) viser til et interessant eksempel der spesialpedagogikkstudenter samarbeidet med rullestolbrukere om å lage digitale fortellinger om hvordan de opplevde hverdagen. Studentene gjorde et feltarbeid der de intervjuet rullestolbrukeres familier. Det ble laget sterke personlige fortellinger om erfaringer med hverdagsdiskriminering. Det ble viktig å formidle historiene, men også å bruke de digitale fortellingene til å forsøke å skape en konstruktiv dialog mellom studentene og deres familier. Etter at fortellingene var ferdiglaget, ble familiene invitert til et dialogseminar der de kunne få se og diskutere dem med hverandre. Dette satte i gang en diskusjon om hvordan man kunne forbedre forholdene for funksjonshemmede i samfunnet.

Fremvisning av fortellingene

I den opprinnelige tre dager lange workshopen avslutter man arbeidet med en felles fremvisning. Dette blir sett på som en god måte å avslutte de emosjonelle prosessene som hver kursdeltaker har vært gjennom. Lambert (2010) beskriver avslutningen som en feiring og bruker ”leirbålsmetaforen”. I en ny drakt gjenskaper man det urgamle fellesskapet der vi sitter rundt leirbålet og forteller historier til hverandre.

Når elever i skolen lager digitale fortellinger, vil det være naturlig at de viser dem for hverandre i klassen. Det går også an å vise noen av fortellingene på et foreldremøte. Enkelte lærere lar dessuten elevene publisere arbeidet åpent via nettkanaler som skolens hjemmeside eller YouTube. Denne type offentlig fremvisning kan bidra til at elevene opplever ekstra anerkjennelse for arbeidet. (Et eksempel er denne digitale fortellingen fra Hvaler).

På studiet IKT for lærere ved Høgskolen i Østfold lager studenter digitale fortellinger som blir publisert på YouTube. Dette gjør det mulig for andre lærere å bruke disse fortellingene i skolen se for eksempel Digitale fortellinger om verdensrommet). Nye studenter vil også kunne se eksempler på digitale fortellinger og lese vurderingene av de samme digitale fortellingene. Åpen publisering gir dessuten studentene relevant opplæring i opphavsrett. Jobber man innenfor lukkede læringsplattformer, vil det ofte blir slurvet mye mer med regelverket.

Bruk av programvare

I workshopene som Center for Digital Storytelling arrangerer, bruker man avansert programvare som for eksempel Adobe Premiere Elements. Ulempen med denne programvaren er at den koster penger, og at den er for komplisert å bruke for yngre elever. I skolen er gratisalternativer som Photostory eller Moviemaker mer aktuelle å bruke. En fordel med å bruke Photostory er at den er så brukervennlig at selv små elever lærer det fort. Ellers vil det ofte være nødvendig å gi mindre elever en del praktiske retningslinjer for arbeidet, som for eksempel at de må huske å lagre arbeidet sitt ofte.

Kilder

• Lambert, Joe (2010). Digital Storytelling Cookbook. Berkeley: Digital Diner Press
• Lund, Erik (2009). Historiedidaktikk. En håndbok for studenter og lærere. Oslo: Universitetsforlaget.
• Ohler, Jason (2008). Digital storytelling in the classroom: new media pathways to literacy, learning, and creativity. Thousand Oaks, California: Corwin Press.
• Skouge, James R.: Rao, Kavita (2009). Digital Storytelling in Teacher Education; Transformations through Narrative. Educational Perspectives, v42 n1-2 p. 54-60 [1]