Skriving er definert som en basisferdighet i fagfornyelsen. Digitaliseringen i samfunnet gjør imidlertid at vi skriver på nye måter. Når folks «lesevaner» blir mer multimodale, vil elevene også i større grad trenge å lære seg å skrive eller produsere sammensatte tekster. I så måte kan man se på digitale fortellinger som en ny og interessant «skrivesjanger».

Selv om ikke den endelige digitale fortellingen består av skriftlig tekst, så vil skriving allikevel ofte inngå som en viktig del av arbeidsprosessen. Ifølge Ohler (2008: 48-49) er tradisjonelle skriveferdigheter fortsatt viktig ved utviklingen av sammensatte tekster. På samme måte som et godt manus utgjør kjernen i en god film, vil gode digitale fortellinger som hovedregel bygge på et gjennomtenkt skriftlig manus. Selv om det ikke nødvendigvis finnes en riktig måte å lage en digital fortelling, er det interessant at man i den opprinnelige workshopmodellen vektlegger at deltakerne først jobber med et manus.

Skrivingen gjør det i tillegg enklere å planlegge bruk av narrative virkemidler. Fordi fortellingen er kort, kan elevene bruke mer energi på å lage en dramatisk historie enn å skrive mest mulig. Skal man lage en god historie, må man nok revidere teksten flere ganger, og dette vil naturligvis gå fortere hvis teksten er kort. Man må allikevel ikke glemme at teksten primært skal være en støtte for senere muntlig opplesning. I digitale fortellinger er egentlig det skriftlige og det muntlige uatskillelig forbundet med hverandre. Læreren trenger derfor ikke stille de vanlige kravene til rettskriving så lenge teksten er forståelig for den som skal lese. Kanskje vil dette gjøre arbeidet lettere for de skrivesvake.

Å skrive en digital fortelling vil dessuten kunne innbefatte bruk av nye skriveverktøy. Det kan for eksempel være lurt å planlegge hvordan den digitale fortellingen skal bli ved hjelp av et storyboard. Noen vil like å planlegge fortellingen i stor detalj og det kan derfor være en ide å dele ut noen storyboardark til elevene som hjelp i planleggingsprosessen. Det korte formatet gjør at man må velge sine ord med omhu for å klare å fokusere på essensen i budskapet. Sett fra dette perspektivet kan digitale fortellinger også gi elevene god trening i å avgrense omfanget av en oppgave.

Noen av elevene som er negative til å skrive stil, vil kanskje også synes det er «kulere» å skrive ”manus” til en liten film og derfor yte en ekstra innsats. Ohler (2008:59) har blitt fortalt av lærere at skoletrøtte elever synes det er mye morsommere å lage en digital fortelling fordi de ikke jobber med skolearbeid, men med et ordentlig manus. Denne type medieproduksjonsarbeid blir opplevd som en mer autentisk form for skriving.

Et godt manus bruker gjerne ulike fortellertekniske virkemidler på en effektfull måte. Faren med å slippe elevene for tidlig til med å finne bilder er at dette kan ta fokus vekk fra det «tyngre arbeidet» med å skrive den gode historien. Risikoen blir større for at den digitale fortellingen heller blir en “avansert” lysbildepresentasjon uten narrative virkemidler. På den annen side kan det hende at noen elever kan få inspirasjon til fortellinger gjennom de bildene som de faktisk finner. Da er det sannsynlig at historien i større grad blir tilpasset det bildematerialet som de faktisk får tilgang til.

License

Icon for the Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License

Digitale fortellinger i skolen Copyright © 2019 by Rolf K. Baltzersen is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License, except where otherwise noted.

Share This Book