Lærere tar ofte utgangspunkt i konkrete faglige mål fra læreplanen når de lar elevene lage digitale fortellinger. Her viser vi til hvordan arbeid med digitale fortellinger kan støtte opp under de mer generelle målene i den nye overordnede delen av læreplanen.
Styrking av demokrati og medborgerskap
Et viktig mål for StoryCenter har vært å bruke digitale fortellinger til å la flere personer kommer til orde i offentligheten. Alle bør få prøve seg i på denne typen kreative læringsprosesser som er forsømt av det tradisjonelle utdanningssystemet. På den ene siden er man opptatt av at enkeltindividet skal utvikle sin personlige stemme, identitet og selvfølelse. På den andre siden ønsker man at produksjonen av digitale fortellinger skal kunne bidra i utviklingen av en større forståelse for sosiale konflikter eller politiske tema. For skrivesvake og analfabeter vil digitale fortellinger kunne være en håndterbar formidlingform som gir disse gruppene en tydeligere stemme i samfunnet.
I et eksempel ble digitale fortellinger brukt for å gi innsikt i hvordan funksjonshemmede personer lever og til bedre å forstå problematikk knyttet til inkludering i samfunnet. Slik ble de digitale fortellingene sentrale i forhold til forståelsen av kjerneverdier i spesialpedagogikk som profesjonsfag (Skouge og Rao 2011). Ved å appellere mer til følelser enn en tradisjonell unimodal tekst, kan digitale fortellinger i større grad bli brukt til å nå holdningsmål.
Denne pedagogiske tilnærmingen er i samsvar med ny overordnet del av læreplanen der demokrati og medborgerskap står sentralt. Det blir vektlagt at eleven skal utvikle bevisshet om minoritets- og majoritetsperspektiver. Elevene skal lære seg å respektere at mennesker er forskjellige og undervisningen må skape rom for dialog og meningsbrytning.
Joe Lambert mener dessuten at digitale fortellinger kan brukes som et kraftfullt virkemiddel til å rette fokus mot sosial og politisk urettferdighet. Ved å fortelle sterke historier om enkeltskjebner kan man få frem viktige politiske tema i de personlige fortellingene (Se for eksempel prosjektet Silence Speaks). Her kan man se historiske likhetstrekk med den kritiske pedagogikken og arbeidet til pedagogen Paulo Freire. Han var opptatt av å utvikle befolkningens kritiske bevissthet slik at de kunne få en bedre forståelse for den sosiale urettferdigheten i samfunnet. Freire brukte også bilder som bevisstgjørende virkemiddel i sin opplæringsmodell. Innenfor rammen av en kritisk pedagogikk kan man se for seg at digitale fortellinger blir brukt som et redskap for å forandre undertrykte menneskers liv og tankesett.
Identitet og livsmestring
Ifølge Hull og Avila (2008) handler digitale fortellinger både om barns utvikling og om hva vi mener med grunnleggende ferdigheter («literacy») og kommunikasjon i vår nye verden. Vi lærer oss tidlig å lytte til og fortelle historier, og fortsetter med dette gjennom hele livet. Samtidig viser forskning at fortellinger er viktige i forhold til vår egen selvutvikling, livsmestring og identitetsutvikling. Ved å lage fortellinger om vår egen fortid eller ønsket fremtid, kan vi påvirke hvordan vi tenker om oss selv og hvordan vi ønsker at andre skal oppfatte oss. Hull og Avila (2008) mener en historiefortelling ikke først og fremst er en beskrivelse av hva som skjedde, men like mye en konstruksjon av fortiden og det vi innbiller oss har skjedd. Ut fra et slikt perspektiv vil man kunne si at digitale fortellinger i like stor grad kan være «identitetstekster».
Hull og Avila (2008) gjennomførte et prosjekt der sosialt vanskeligstilt ungdom lagde sterke digitale fortellinger om seg selv og samfunnet. Målet var å gi ungdommen en mulighet til å se seg selv og sitt eget potensiale på nye måter. Fortellinger i dag blir i langt større grad formidlet gjennom lyd og bilde. Dette krever at både lærere og elever bruker flere modaliteter og forsøker å utvide sin forståelse av «literacy» til å inkludere andre semiotiske systemer. Den digitale fortellingen blir da en viktig sjanger. De hevder den multimodale fremstillingsformen representerer en mer menneskelig kommunikasjonsform sammenlignet med den tradisjonelle unimodale teksten, som det krever langt mer kompetanse for å beherske. Den digitale fortellingen bygger for eksempel på muntlige ferdigheter og bruk av visuelle virkemidler som det krever mindre opplæring å ta i bruk.
På den ene siden vil arbeidet med den digitale fortellingen styrke erkjennelsesprosessen til den enkelte, mens på den andre siden vil deltakerne tilegne seg en konkret digital kompetanse. Ifølge Hull og Avila (2008) er begge disse dimensjonene viktige for å styrke deltakerens selvtillit og livsmestring. I Norge er det gjennomført flere prosjekt som retter seg inn mot unge menneskers identitet. Ved OsloMet har studenter reflektert over sin egen yrkesidentitet ved å lage sine egne digitale fortellinger.[2] Skolefaglige prosjekt om egen familie ser ut til å ha særlig stort potensiale innenfor historiefaget. Selv om elever på denne måten kan utvikle en sterkere bevissthet og forståelse rundt egen familiehistorie, behøver ikke dette nødvendigvis å bety at man gjør samfunnskritiske analyser. På den annen side kan familiehistorier som bringer inn flerkulturelle fortellinger i klassen, være viktig for at elevene utvikler en større forståelse for at man har ulik bakgrunn. Blant grupper som ikke er like vant med skriftkultur, vil lage digitale fortellinger også være lettere tilgjengelige fordi de gjerne blir oppfattet som en type muntlig historie.
Å styrke skaperglede, engasjement og utforskertrang
I forhold til skaperglede sier ny overordnet del at det er viktig å dyrke fram forskjellige måter å utforske og skape på. Eleven må få rike muligheter til å utvikle sitt engasjement. Dette skjer gjennom dybdelæring der man evner å stille spørsmål, utforske og eksperimentere. Skapende læringsprosesser er også en forutsetning for elevenes danning og identitetsutvikling. Man må derfor verdsette og stimulere elevenes vitebegjær og skaperkraft i undervisningen.
På samme måte fremhevet også den tidligere generell del av læreplanen “det skapende menneske” som en av syv grunnleggende sider ved det å være menneske. Det som ser ut til å være annerledes med den nye læreplanen er at elevene i enda større grad må få delta i skapende læringsprosesser i undervisningen.
I forhold til vektleggingen av skaperglede er ideologien bak digitale fortellinger interessant. Da digitale fortellinger ble etablert som sjanger på 90-tallet, ønsket man å endre tradisjonelle definisjoner av kreativitet som vektla at bare noen få personer var i denne kategorien. Det ble hevdet at dette elitistiske synet bidro til å hemme folks kreativitet. Opplæringen i digitale fortellinger ble sett på som en del av en utvidet borgerrettighet som skulle sørge for at alle i befolkningen fikk tilgang til kreative opplæringsformer som var blitt forsømt av det tradisjonelle utdanningssystemet. Siden den gang, har utviklingen av programvare og internett gjort det langt enklere teknisk å produsere og dele kreativt arbeid. Et eksempel fra Norge er hvordan hvem som helt ble invitert til å lage digitale fortellinger i forbindelse med nasjonalbibliotekets satsning Digitalt fortalt. Et annet eksempel på dette er hvordan studenter på studiet IKT for lærere ved Høgskolen i Østfold har laget og publisert sine digitale fortellinger på YouTube. Dette illustrerer hvordan også studenter kan bli utfordret til å bidra i kreative utviklingsprosesser.
