Er digitale fortellinger (på engelsk “digital storytelling“) en ny sjanger? Joe Lambert (2010b) mener memoarer i dette århundret i mye større grad kommer til å bli formidlet gjennom bilder og video. Digitale fortellinger blir derfor en viktig kommunikasjonsform. Sammenlignet med en tradisjonell muntlig fortelling, kan man hevde at denne type fortelling har en del særegne karaktertrekk. Fordi den skal være så kort i omfang, dekker den ikke over like mye innhold som en muntlig fortelling. De digitale fortellingene presenterer derfor ikke nødvendigvis hele historien, men kan like gjerne danne et utgangspunkt for den videre samtale. Opprinnelig var digitale fortellinger et konsept sterkt forankret i workshopmodellen til Center for Storytelling. I dag er det blitt et “buzzord” for mange ulike typer multimodale fortellinger. ^[6] Bildefortellinger er egentlig heller ikke noe nytt. Vi leser både tegneserier og billedbøker. Det nye er først og fremst er at det er blitt så billig og enkelt å lage fortellinger med digital lyd og en sekvens av bilder (både egen fortellerstemme og bakgrunnsmusikk). 

Den digitale bilderevolusjonen

Hva er så bakgrunnen for den sterkt voksende interessen for digitale fortellinger? For det første har digitaliseringen bidratt til at folk tar enormt mange flere bilder enn tidligere da man brukte analoge kameraer. Det er blitt så enkelt å ta bilder når man kan bruke mobiltelefonen. Det er estimert at omtrent to og en halv milliarder mennesker har en smarttelefon med kamerafunksjoner.^[1] Større harddisker har gjort det mulig å lagre tusenvis av bilder på egen PC, og det er i tillegg blitt veldig enkelt å lagre og dele bilder i nettskyen. Publiseringskanaler som Flickr har gjort det enkelt for folk å dele digitale bilder med hverandre. Bruken av sosiale medier har økt kraftig. Per 2013 hadde for eksempel brukere av Facebook lastet opp 250 milliarder bilder. ^[2] For det andre er det blitt enkelt å spille av video over nettet. På 90-tallet og et godt stykke ut på 2000-tallet var dette ofte svært tidkrevende. Videopubliseringskanalen YouTube tilbyr for eksempel gratis opplastning av egne videoer. Det er derfor blitt enkelt å publisere og dele digitale fortellinger med andre.

Det fortellende mennesket

Ordet narrativ er avledet av det latinske ordet ”narrare” som betyr å gjøre kjent eller å fortelle. Et narrativ er en logisk struktur for å formidle en historie, enten dette er en tradisjonell tekst eller en film. Hver hendelse i et narrativ står i et direkte påvirkningsforhold til den forrige hendelsen gjennom handlingssekvenser. Historisk sett har narrativ teori primært fokusert på ulike strukturelle og formelle sider ved en fortelling. I dag blir denne teorien brukt innenfor stadig nye fagområder, som historie, sosiologi, psykologi og sosialantropologi. Jerome Bruner (1991) mener for eksempel at vi mennesker konstruerer verden gjennom to hovedformer: den logisk-paradigmatiske tenkemåten og den narrative tenkemåten. Disse tankeformene påvirker hvordan vi forstår virkeligheten og organiserer erfaringene våre. Den narrative tenkemåten tar utgangspunkt i at mennesker tenker på samme måte som fortellingen er bygd opp. Bruner mener det i mennesket finnes en slags grunnleggende beredskap for fortellingen. Vi organiserer for eksempel våre hendelser kronologisk etter hverandre med en start, et høydepunkt og en slutt i et lineært narrativt mønster. Når vi forteller en egenopplevd historie til andre, blir den verifisert først og fremst ut fra om den er sannsynlig eller troverdig i den forstand at den ligner livet. Denne narrative tenkemåten stiller derfor ikke krav til sannhet eller logisk forestillingsevne, men krav om poetisk fantasi. Det er fantasien vår som gjør at vi kan lage gode og troverdige historier. Det er også denne narrative tenkemåten som bidrar til at vi opplever livet som meningsfylt (Bruner 1991).

Kilder

• Bruner, Jerome (1991). The Narrative Construction of Reality. Critical Inquiry, 18:1, 1-21. Artikkel
• Lambert, Joe (2010b). Forelesning om digitale fortellinger. På Høgskolen i Oslo i februar.