Hva betyr elevforutsetningene når man skal lage digitale fortellinger? Elevene har ulike forventninger, interesser, kunnskaper, erfaringer, evner og hjemmebakgrunn. Her vil vi presentere noen sider ved barns digitale oppvekst som vi mener det er relevant å kjenne til.
Å bruke barnas populærkultur som et utgangspunkt for faglig læring
Oppveksten er blitt digital ved at barn og unge bruker mye fritid foran en skjerm enten det er mobil, PC, nettbrett eller TV. Dette gjør at det multimodale formatet til den digitale fortellingen er noe som barn kan kjenne seg igjen i fra sin egen populærkultur. Elever vil kunne oppleve det som motiverende å bli tildelt rollen som en “filmprodusent”. Fordi de aller fleste barn og unge i Norge har tilgang til datamaskiner hjemme, vil digitale fortellinger også kunne inngå som et leksearbeid.
Trygge på egne digitale ferdigheter?
Med enkle program som Photostory, vil små elever kunne lære seg å bruke de veldig raskt, men det vil gjerne være vanskeligere å finne og bruke bilder på en relevant måte (jmf. visual literacy). Selv om barn har sett mye film og digitale fortellinger, betyr ikke det nødvendigvis at de vet hvordan man skal lage en god digital fortelling. Elevene vil også trenge veiledning i mer avansert bruk av programvare. Her kan læreren også samarbeide med dataflinke elever som kan få ekstra ansvar som superbrukere i klassen, det vil si at de hjelper til litt ekstra med datatekniske spørsmål. Dette kan være med på å styrke den faglige selvfølelsen til elever som kanskje vanligvis ikke er blant de flinkeste i klassen (jmf. blant annet forskning av Janet Schofield).
Bedre tilpasset opplæring med bruk av digitale fortellinger?
Noen elever som vanligvis ikke liker å snakke høyt i plenum, vil kunne synes det er lettere å vise frem sin digitale fortelling. Når de arbeider med fortellingen, kan de øve seg på å lese inn teksten så mange ganger som de selv ønsker. Dette kan skape en ekstra trygghetsfølelse rundt egen prestasjon. Lese- og skrivesvake vil dessuten kunne utnytte seg av muntlige ferdigheter ved at manusteksten ikke må være riktig skrevet så lenge den fungerer som en god nok støtte for opplesningen. Samtidig vil en del elever kunne synes det er rart å høre sin egen stemme på lydopptak. Dette er noe man må vende seg til dersom man skal kunne lese inn en tekst med god innlevelse.
Arbeidet med digitale fortellinger vil også kunne passe elever med preferanser for både en visuell og auditiv læringsstil (jmf. ideen om multippel intelligens). Noen elever vil for eksempel i større grad legge merke til de visuelle elementene i den digitale fortellingen, mens andre vil lytte nøyere til selve historien. I utgangspunktet anbefaler man å jobbe med manusteksten først, men det er ikke sikkert at dette passer for alle elever. Samtidig vil det være viktig at elevene klarer både å lage et interessant manus og finner relevante bilder.
