Opprinnelsen til de digitale fortellingene startet i San Francisco på 90-tallet. Her utforsket en gruppe mediekunstnere, designere og praktikere hvordan nye digitale verktøy kunne bli brukt til å lage nye formidlingsformer. Digitale fortellinger (på engelsk “Digital storytelling”) ble først definert som en ny sjanger av medieprodusenten og kunstneren Dana Atchley på American Film Institute i 1993.
Fra 1991 til 2000 produserer og framfører Atchley den multimodale autobiografien NEXT EXIT. Dette prosjektet danner bakgrunnen for utviklingen av digitale fortellinger. Atchley har i denne perioden et nært samarbeid med teaterprodusent Joe Lambert fram til Atchley dør i 2000. I begynnelsen eksperimenterte de med å lage korte videoer som de kalte ”video postcards” eller ”electronic family album”, men allerede i 1993 holder de sin første workshop der de bruker “Digital Storytelling” som begrep. I 1994 etablerer de, sammen med Nina Mullen, the San Francisco Digital Media Center (som senere endrer navn til Center for Digital Storytelling i 1998 og til StoryCenter i 2015).
På senteret utvikler de en spesifikk workshopmetodikk som utgjør grunnlaget for hvordan man kan lage en digitale fortelling. Ved å delta på workshopene får vanlige mennesker muligheten til å fortelle om sine liv ved hjelp av digitale verktøy. Ideen er å få frem “de mange små historiene”. Ved å bruke kraften i musikk, bilder og egen stemme er målet å forevige disse historiene på en ny måte. Med digital produksjonsteknologi når man dessuten et langt større publikum enn med en tradisjonell muntlig historiefortelling.
Atchley og Lambert er i denne perioden på 1990-tallet også en del av en bevegelse som fokuserer på demokratisering av kunsten. Mange kunstnere forsøker å endre tradisjonelle definisjoner av kreativitet og estetikk. Distinksjoner mellom den talentfulle og den middelmådige, eller mellom den profesjonelle og amatøren, blir utfordret. Det råder en oppfatning om at eksisterende definisjoner av kvalitet i kunsten har bidratt til å passivisere mennesker som ellers kunne vært kreative dersom de hadde fått muligheten. Det nye senteret tilbyr derfor å veilede mennesker med liten digital produksjonserfaring i å fortelle personlige historier som en slags multimediememoar (History 2012, Lambert 2010b). Denne opplæringen blir sett på som en utvidet sivil rettighet som gjør det mulig for alle deler av befolkningen å få lære seg å benytte kreative arbeidsformer. Disse arbeidsformene er blitt forsømt av det tradisjonelle utdanningssystemet. Prosjektet handler derfor om å slippe til flere fortellerstemmer i offentligheten i en tid der massemediene fortsatt kontrollerer og ensretter folkeopinionen. Det blir viktig å utvikle alternative stemmer og nye former for offentlige uttrykk som kan stå i kontrast til de masseproduserte fortellingene som for eksempel Disney eller andre store serieprodusenter lager (Lambert 2010b).
Workshopene har derfor et tosidig mål. På den ene siden er målet å utvikle deltakerens personlige stemme i forhold til sin egen identitet og selvfølelse. På den andre siden er målet å lage fortellinger som berører større sosiale eller politiske tema. I forhold til dette har StoryCenter etablert seg med samarbeidspartnere som voksenopplæringssentre, eldresentre, skoler, sykehus og liknende. Siden 90-tallet har de samarbeidet med nærmere 1000 organisasjoner rundt omkring i verden og gitt opplæring til mer enn 15 000 mennesker gjennom hundrevis av workshops (History 2012, Lambert 2010b).
Kilder
- History (2012). Center for Digital Storytelling. (lesedato 300112)
- Lambert, Joe (2010a). Digital Storytelling Cookbook. Berkeley: Digital Diner Press.
- Lambert, Joe (2010b). Forelesning om digitale fortellinger. På Høgskolen i Oslo i februar.
