Hva er så en digital fortelling? StoryCenter vektlegger at dette skal være en personlig historie fortalt med hjertet. Det er derfor viktig å bruke private bilder og egen stemme til å formidle historien. Den personlige jeg-formen blir brukt for å vise at man forteller sin historie. Kombinasjonen av bilder, stemme og eventuell bakgrunnsmusikk er med på å skape autentisitet. Tabellen nedenfor bygger på Lambert (2010a) og beskriver de mest typiske kjennetegnene ved en digital fortelling:
| Kjennetegn | Innholdsbeskrivelse | Dimensjon |
| Tydelig hensikt | Fortellingen skal ha et poeng eller en hensikt. Det må være et budskap man vil formidle gjennom historien. Det bør derfor være noen rammer som gjør at alle delene i historien bidrar til at poenget kommer frem. Selv i en kort fortelling kan det være lett å miste tråden. En fortelling er som en reise der man bør bevege seg stadig nærmere endepunktet. Still deg stadig spørsmålet “Hva handler fortellingen min om?” | Tydelig vs utydelig hensikt |
| Personlig perspektiv | Digitale fortellinger blir vanligvis fortalt i første person for å gi fortellingen et personlig preg. Ohler (2008) mener bruk av første person eller tredje person heller er et spørsmål om grad enn at det må være “enten-eller”. Det er formålet med fortellingen som avgjør grad av personlig perspektiv. I dokumentariske digitale fortellinger vil for eksempel bruk av tredje person være mer aktuelt. | Første person vs tredje person. |
| Skape dramatikk | I digitale fortellinger ønsker man å fange seerens interesse ved å skape dramatikk. En god historie bygger tidlig opp en spenning som gjør at vi får lyst til å se hele historien. Et typisk grep er å stille et dramatisk spørsmål i åpningen som man besvarer i avslutningen. Dramatikk blir i tillegg skapt ved at det skjer uventede hendelser underveis i fortellingen. | Dramatisk spørsmål vs saklig problemstilling. |
| Følelsesladet innhold | Følelsesladet innhold bidrar til å holde seerens oppmerksomhet. Om vi blir emosjonelt berørte, tar vi lettere til oss budskapet og lever oss mer inn i historien. Bildene, effektene, musikken og stemmen kan alle vekke følelser. Ofte vil det være en utfordring å få bilde, fortelling, stemme og musikk til å virke sammen slik at de vekker den samme følelsesmessige stemningen. | Følelsesladet innhold vs nøytralt fremstilt innhold. |
| Egen stemme (innlevelse) | Enhver persons stemme er unik og bør verdsettes som nettopp det. Ved hjelp av egen stemme kan man formidle et personlig og autentisk budskap som kan skape en unik nærhet til seeren. Hvis man bare ”leser opp” et manus uten innlevelse, vil seeren kunne tenke at fortelleren er lite interessert i historien. Å si noe med innlevelse krever gjerne at man øver seg på å lese eller si det samme flere ganger. | Personlig innlevelse vs opplesning av manus uten innlevelse. |
| Bakgrunnslyd eller musikk | Musikk og lydeffekter kan bli brukt på mange ulike måter i en fortelling. Musikk kan for eksempel skape en spesiell stemning eller påvirke vårt synsinntrykk ved å steds- og tidfeste historien. Den kan forsterke følelser eller skape spenning og engasjement rundt fortellingen. Man skal imidlertid være forsiktig med å bruke musikk fordi den fort kan bli opplevd som forstyrrende. Det samme gjelder lydeffekter. Ofte vil fortellerstemmen være tilstrekkelig som det lydbærende element. | Musikk som er ment å vekke spesifikke følelser vs bakgrunnsmusikk uten konkret formål. |
| Stram disposisjon | En digital fortelling er vanligvis bare noen minutter lang. Fortelling kan derfor bare inneholde de mest nødvendige elementer for å bringe seeren fra begynnelse til slutt. Det er ikke nødvendig å klargjøre hva som skjer i minste detalj. Seeren klarer selv å fylle ut noen ”blanke områder” i fortellingen. Tenk heller gjennom hvor få ord eller bilder du trenger for å fortalt din historie enn hvor mange du trenger. Det er aldri nødvendig å fortelle det bildene viser. Husk at du må la det være igjen rom for å sette i gang seerens fantasi. | Knapphet på ord og bilder vs overflødighet av ord og bilder. |
| Tempovariasjon | Vær oppmerksom på at mange historier blir bedre av pauser eller stille perioder der bildene i seg selv kan bære historien. Det kan også være en fordel å variere tempoet i fortellingen mellom langsomme og raske partier. Å forandre tempoet i en fortelling kan bli brukt som et virkemiddel for å bevege publikum over fra en følelsesmessig tilstand til en annen. Man kan for eksempel endre musikktempoet, talehastigheten, bildevarigheten eller panorerings- og zoomhastigheten i fortellingen. | Statisk vs dynamisk tempo i historien. |
Man kan selvfølgelig spørre seg om man kan få tilstrekkelig dybdeinnsikt i et tema hvis man kun skal se på en fortelling som varer noen få minutter. Jo mindre som blir sagt, desto mer må seeren tolke innholdet selv. Kanskje er digitale fortellinger primært ment å skulle vekke undring og ønske om å diskutere temaet videre?
Betydningen av stillbilder
Et av de mest spesielle kjennetegn ved digitale fortellinger er bruken av stillbilder. Dette kan være både fotografier eller tegninger. Det var Ken Burns som med dokumentarserien “Civil War” på PBS i 1990, revolusjonerte bruken av stillbilder i produksjonen av dokumentarer for fjernsyn og film. I denne serien satte man sammen brev, dagboksnotater, skjønnlitterære tekster, offentlige dokumenter og andre skrevne memorabilia med bilder fra datiden. På denne måten fortalte han den lille mann og kvinnes historie fra den amerikanske borgerkrigen. Det tok over fem år å sette sammen alle de autentiske bildene og tekstene, og det resulterte i en dokumentarfilm på over ti timer. Serien ble sendt som ni episoder og ble voldsomt populær. Med 40 millioner seere er det den mest sette serien på TV-kanalen PBS noen sinne.
Bildematerialet i The Civil War består altså i hovedsak av autentiske stillbilder fra perioden. Men det er i hvordan han velger ut utsnitt eller lar seerens blikk gli over bildet at Burns revolusjonerer historiefortellingen. For det første viste han at man kan studere stillbildet på en helt annen måte enn man kan med bevegelige bilder. Stillbildet blir sett på som den nærmeste representasjonen av virkeligheten fordi det fanger opp langt flere detaljer enn video [1]. Stillbilder gir TV-seere muligheten til å tenke og reflektere over hva som blir sagt på en helt annen måte enn det bevegelige bilder i form av video kan klare. I tillegg bruker Ken Burns zoom, panorering eller tilting for å gi inntrykk av fokus, bevegelse og liv i stillbildene. Og det er på denne måten han gir inspirasjon til digitale fortellinger.
Teknikken som Ken Burns introduserer i The Civil War blir i dag mye brukt i historiske TV-dokumentarer der film- og videomateriale ellers ikke er tilgjengelig. I dag omtales da også teknikken bare som “Ken Burns Effekten” etter opphavsmannen. I 2003 la Apple inn en egen Ken Burns effekt som en del av funksjonaliteten i programvaren iMovie 3. Her får brukeren mulighet til å bruke ulike multimodale virkemidler, og de viser til at man ved å zoome og panorere på et stillbilde kan plassere seeren i scenen i sterkere grad. Burns brukte denne teknikken for å levendegjøre de gamle fotografiene i TV-serien.
Hva er så konkret The Ken Burns Effect? I korte trekk er det å legge inn bevegelse i stillbilder. Dette kan man gjøre på svært mange ulike måter. Det vanlige er at man zoomer inn på noen elementer i et bilde man synes er spesielt interessante. Alternativt kan man starte med det interessante punktet i bildet for så å utvide motivet slik at sammenhengen kommer til syne. Hvis man har et bilde av mange mennesker, kan man panorere over ansiktene for så å stoppe bevegelsen ved den personen man snakker om. Det er også mulig å hoppe frem og tilbake mellom ulike personer i et bilde.
