7
Hargreaves og Fullan (2014) forsøker å beskrive ulike samarbeidskulturer i skolen.
- Den privatpraktiserende lærer
- Samarbeidsbaserte kulturer
- Balkanisering
- Kunstig kollegialitet
- Profesjonelle læringsfellesskap
- Grupper, nettverk og sammenslutninger.
Den privatpraktiserende lærer
Skolekulturen som er dominert av den privatpraktiserende lærer består av lite lærersamarbeid. Den har følgende kjennetegn:
– Isolert undervisningspraksis gir stor frihet, men lærer får veldig lite tilbakemeldinger av andre i forhold til sin egen undervisning.
– «Du holder problemer for deg selv».
– Når du får hjelp av andre opplever du at det primært handler om at du blir vurdert av andre. Samarbeid handler primært om at andre som skal kontrollere deg.
– Lærere som ber om hjelp blir gjerne oppfattet som inkompetente.
– Lærere gir hverandre lite positive tilbakemeldinger.
– Lærere har for liten tid til å samarbeide.
– Det er en sammenheng mellom isolert undervisningspraksis og en “konservativ” pedagogikk fordi lærerne ikke har tilgang til nye ideer (Relevant forsker: Lortie).
– Lærere deler heller ikke opplegg med hverandre fordi de (1.) ikke vil bli oppfattet som skrytepaver, (2.) eller andre kan stjele ideen deres (Relevant forsker: Lortie). (Hargreaves og Fullan, 2014)
Denne skolekulturen er vanlig i systemer der man blir «straffet» for dårlige prestasjoner. I slike “fastlåste” skoler vil lærere gjerne oppleve at undervisningen er ganske enkel å gjennomføre. Den er for eksempel standardisert ved at mange gjør det samme (Relevant forsker: Rosenholtz) (Hargreaves og Fullan, 2014).
“Balkanisering”
Kjennetegnet ved “balkanisering” er:
– Lærere har bare kontakt med noen få andre grupper på skolen.
– Det er konkurrerende grupper innad på skolen som kjemper om posisjoner og makt (fagseksjon, trinn osv.). Disse gruppene kan utvikle svært ulike syn på undervisning og drift av skolen.
– De ulike gruppene kan hindre en helhetlig utvikling av skolen.
(Hargreaves og Fullan 2014: 134).
Kunstig kollegialitet
Kunstig kollegialitet har følgende kjennetegn:
– Kollegaveiledning blir satt i gang som et tiltak, men er ikke en del av yrkeskulturen. Dette kan imidlertid være nødvendig i en startfase hvor en skole ønsker å satse mer på samarbeid.
– Ledere vil forsøke å kontrollere kollegialiteten på ulike måter. Dette kan være ved at man detaljstyrer lærernes planleggingstid eller at man bestemmer arbeidsgrupper.
– Irrelevant veiledning blir gitt (Veiledning på tiltak som lærere ikke ser nytten av).
– Gruppepress (For eksempel ved at kolleger bestemmer hvordan en ny lærer skal jobbe).
Gode samarbeidskulturer vil gjerne trenge mye tid og støtte på å utvikle seg (Hargreaves og Fullan 2014).
Profesjonelle læringsfellesskap
Det blir skilt mellom tre typer fellesskap i skolen:
- Fellesskap: Lærere arbeider sammen i grupper og har relasjoner med hverandre som vedvarer over tid. De har felles ansvar for undervisningen og bryr seg om hverandre.
- Læringsfellesskap: I utviklingsprosesser er alle engasjert i å forbedre elevenes læringsutbytte.
- Profesjonelle læringsfellesskap: Dette er et fellesskap som også er inspirert av forskning, men utviklingsprosessen er allikevel ikke avhengig av denne type funn (jmf. lesson study). Dette forutsetter at lærerne har svært høy kompetanse
(Hargreaves og Fullan 2014: 145-146).
Etableringen av slike fellesskap kan ikke skje gjennom pålegg fra ledelsen, men ved at grupper tiltrekker seg folk gjennom interessante endringstiltak og spennende prosesser (Hargreaves og Fullan 2014: 145-146).
Grupper, nettverk og sammenslutninger
Fokus her er på læring gjennom nettverk. Skoler kan utvikle seg gjennom samarbeider med andre skoler. Dette kan være ved skolebesøk (England) delingskonferanser (Baltzersen og Eliassen). Det går også an å legge opp slik at noen skoler som fungerer bra veileder andre skoler. Hargreaves og Fullan (2014: 107) kaller dette utvidet kollegialitet ved at man lærer på av skoler i andre land. Det er også mulig å kommunisere og dele via internett selv om dette ikke er like utbredt.
