I denne artikkelen blir noen trekk ved dagens barnekultur beskrevet. På den ene siden kan barn bli sett på som en egen gruppe som i seg selv påvirker sosiale strukturer og skaper sin egen kultur. På den annen side vil synet på barnekulturen bli styrt av de voksnes oppfatninger og den spesifikk historiske epoken man befinner seg i. Det har for eksempel variert opp gjennom historien i hvilken grad barndommen har blitt sett på som noe særegent. Barnas væremåter har i ulik grad blitt verdsatt av voksenkulturen som noe særegent (Imsen 2014: 428). Ifølge Imsen (2014: 429) går det an å beskrive seks tendenser som strukturerer barns liv og den moderne barnekulturen i dag.
1. Institusjonalisering
Den første tendensen er at barndommen blir mer og mer institusjonalisert. Barn går i barnehage fra de er veldig små. De bruker stadig mer tid på organiserte fritidsaktiviteter (idrett og andre kulturaktiviteter) sammenlignet med egenstyrte fritidsaktiviteter. Resultatet er at en stadig større del av barns liv blir underlagt en målrettet pedagogikk ved at den blir planlagt, organisert, styrt og formet av voksne. Konsekvensen er at man bruker mindre tid på uformelle samværsformer som for eksempel fri lek utenfor huset hjemme. Det går også an å skille mellom to typer institusjonalisering. Den første er pedagogisk formalisert gjennom barnehage og skole. Den andre møter barn utenfor institusjonen i form av tv, idrett og andre kulturtilbud (musikk, teater), men den er også med på å styre og organisere barns hverdagsliv. Slik blir mesteparten av barndommen styrt av voksnes interesser (Imsen 2014: 429).
Deltakelse i fritidsaktiviteter blir ansett for å ha positive konsekvenser på utviklingen av kulturell og sosial kapital og senere skoleaktiviteter. Hoveddiskusjonen går på om “overstruktureringen” i dag kan skade barns kreative utvikling. Det blir reist spørsmål ved om mangelen på barns frie lek kan skade barns utvikling i et samfunn som trenger innovasjonsevner (Frønes 2013: 130-131).
Det er vanlig å skille mellom organisert fritid, kommersiell fritid og uformell fritid:
2. Fritidsaktiviteter koster også vanligvis penger, og det er et kommersielt innslag i de fleste aktiviteter. Av den grunn kan noen barn ikke være med på grunn av økonomiske forskjeller.
3. Uformell fritid er sosialt samvær der de unge selv tar initiativet, og som ikke styres av de voksne (Imsen 2014: 433-434).
Som en del av institusjonaliseringen fungerer også hjemmet i større grad som skolens forlengede arm. Foreldrene blir for eksempel mer involvert i lekseoppfølgingen. Det gjelder særlig lese-, skrive- og regneopplæringen. Den norske tidsbrukundersøkelsen viser at 9-12 åringer bruker en drøy time til lekser hver dag. Dette er noe mindre enn for ti år siden. Den årlige norske elevundersøkelsen fra 2013 viser også at et flertall av foreldrene følger opp barnas leksearbeid hjemme. Lekser angår foreldrene på en helt annen måte enn tidligere (Imsen 2014: 421-422).
2. Teknologisering
Den andre tendensen er teknologiseringen av barns hverdagsliv. De fleste barn bruker mye tid med bruk av digitalt ustyr som dataspill, TV og sosiale medier. Mange barnerom er også medietilkoblet (Imsen 2014: 423) (Se egne artikler om dette temaet). Allikevel viser en undersøkelse at nesten 50 prosent kjeder seg (9-12 åringer; 13-15 åringer) (Imsen 2014: 433-434).
3. Kommersialisering
Den tredje tendensen er kommersialisering av barndommen. Fordi foreldre er opptatt av at barna skal få en “riktig” oppdragelse, er de samtidig blitt ofre for en hel industri som er opptatt av at barna skal stimuleres mest mulig. Barnet må få utviklet alle sine talenter og markedet stiller opp med mange kostbare fritidstilbud og salg av dyre leker. For familier med dårlig økonomi kan dette være en stor belastning (Imsen 2014: 430). Tidspress fra arbeidslivet og idealet om å være en vellykket forelder bidrar også til å skape følelser av utilstrekkelighet. Imsen (2014: 413-414, 420) hevder dessuten at familiens oppdragerfunksjon i større grad blir underminert av profesjonalister (helsepersonell, lærere, sosionomer, barnevernspedagoger, fritidsledere, musikk- og idrettsinstruktører).
4. Barnet i sentrum
Den fjerde tendensen er at oppdragelsen av barn er blitt mindre autoritær. Tidligere var det uvanlig at barn var uenige med de voksne. Dette er nå blitt helt vanlig. En grunn er at man ønsker at barn skal få lære seg demokratiske holdninger og medbestemmelse. Det meste kan diskuteres og barndommen preges i større grad av en forhandlingskultur. Stablitetet og faste samværsregler er erstattet av fleksibilitet og forhandlinger. Lærere vil for eksempel kunne oppleve dette som at barn i skolen er frekkere enn tidligere (Imsen 2014: 431).
Den aldersfasen som assosieres med barndommen er perioden fra seksårsalderen til 11-13 årsalderen. Kunnskapssamfunnet har nå omdannet denne aldersperioden til en intensiv læringsperiode. Eriksons beskriver denne fasen i spenningsforholdet mellom mestring vs følelsen av underlegenhet (eller risikoen for marginalisering). Fasens grunnleggende er mestring av kvalifiseringsløpet. En positiv utvikling vil kunne ha en stabiliserende effekt på pubertetens turbulens (Frønes 2013: 134-135).
5. Den mangfoldige barndommen
Den femte tendensen er at barnets liv foregår på tvers av enda flere ulike arenaer eller mikrosystemer i dagliglivet. Dette inkluderer for eksempel skole, samvær med jevnaldrende, deltakelse i online miljø, bruk av diverse mediekanaler og deltakelse i ulike fritidsaktiviteter. Barndommen er ikke lenger knyttet til et bestemt sted, men til mange områder som tilbyr ulike erfaringer, opplevelser, normer og verdier (Imsen 2014: 431).
6. Politisering
Den sjette tendensen er at barndommen blir i større grad inkludert i politiske strategier og tiltak. Dette inkluderer barne- og ungdomspolitikk, barnehagepolitikk, skolepolitikk, fritidspolitikk og kulturpolitikk for barn. Et barneombud er også opprettet for å ivareta barns rettigheter. Denne politikken er med på å skape nye rammevilkår for barns oppvekst (Imsen 2014: 431). Det er naturligvis foreldrene som har hovedansvaret for oppdragelsen av sine barn i hjemmet. Dette kommer klart fram av FNs barnekonvensjon fra 1989. Oppdragelse er offisielt en privatsak ved at andre helst ikke skal blande seg inn. Barnet har imidlertid rett til å bli hørt i saker om personlige forhold (Imsen 2014: 412).
KILDER
Imsen, Gunn (2014). Sosialisering i hjem og lokalmiljø. I Gunn Imsen. Elevens verden. Oslo: Universitetsforlaget. Kapittel 14: s.411-446 (35 sider) (femte utgave)
