Erik Erikson om Identitetsutvikling
Mennesket er et sosialt vesen. Eriksen deler livsløpet inn i åtte karakteristiske perioder. Hver av disse perioden er preget av hvert sitt personlighetsproblem eller spesielle krise. Selvet får et nytt perspektiv i disse periodene hvor det oppstår en åpenhet eller sårbarhet. Mulighetene er tilstede både for et positivt og et negativt utfall (Imsen, 2014):

Den mest fundamentale forutsetningen er at spedbarnet utvikler en grunnleggende tillit til omsorgsgiveren Et uheldig forløp vil resultere i mistillit eller en sosial grunnholdning preget av tilbaketrekning og mistenksomhet. I tidlig barndom er den dominerende krise mellom selvstendighet, autonomi vs uselvstendighet, skam, tvil. Behovet for selvkontroll som våkner med mange formuleringer av typen “Jeg vil” og “Jeg vil ikke”. Trass er et positivt tegn på at utviklingen. Man skal derfor ikke knekke barnets egenvilje, men heller kanalisere det inn i sosialt akseptable former. Det negative utfallet av dennen perioden kan imidlertid bli en tom skamfølelse, tvil og usikkerhet (Imsen, 2014a). I småbarnsalderen så er den dominerende krisen mellom initiativ vs passivitet, skyld. Barnets aktivitet og initiativ vil uungåelig støte på hindinger i form av påbud eller forbud. En moralsk oppdragelse innebærer at barnet internaliserer normer og verdier. Å identifisere seg med foreldrene handler om å akseptere dem som naturlig autoritet. Et tegn på dette er at barnet får skyldfølelse hvis det gjør noe galt. I verste fall kan det resultere i tilbaketrukket passivitet (Imsen, 2014).

Erikson viser videre til at alle kulturer har en form for systematisk opplæring i skolealderperioden. Det er i skolealderen at følelsen av anerkjennelse blir knyttet til at man kan mestre noe eller “produsere” ting. Kompetanseaspektet ved personligheten blir utviklet og barnet lærer å forholde seg til at man kan enten lykkes eller mislykkes. Det negative er dersom man man utvikler en følelse av underlegenhet og barnet føler seg fremmed fra skolen. Arbeidsevne og flid er det positive resultatet. Dette er en tverrkulturell dyd (Imsen, 2014a).

I puberteten skjer en rekke forholdsvis store endringer på kort tid. Usikkerhet er et fremtredende trekk ved denne alderen som for eksempel i forhold til framtidsplaner og yrkesvalg. Utfordringen blir å finne seg selv. Dette er kanskje den mest omfattende perioden. Her må tidligere kriser integreres i en nye helheten. Det positive utfallet er identitet. Denne psykososiale identiteten blir oppnådd dersom den indre enheten fra barndommen samsvarer med bildet som man opplever at andre har av en selv (Den sosiale verden). Det negative utfallet er identitetsforvirring. Da har man problemer med å “avgrense” seg selv og finne sin plass i den sosiale omverdenen. Et eksemepl er overidentifikasjon der man identifiserer seg så sterkt med gjengens eller gruppens helter og heltinner at ens egen identitet settes til stide (Imsen, 2014a).

I ungdomsalderen er den sosiale identiteten knyttet til om man klarer å utvikle intime vennskapsforbindelser, det vil si knytte nære, personlige forbindelser der en både gir og får. Det forutsetter en personlig styrke og har sammenheng med evnen til å kunne gå inn i dypere vennskap og partnerforhold. Det motsatte er isolasjon og sosial distansering. Nærhet blir da opplevd som en personlig trussel. Man lukker seg og blir vanskelig å komme inn på. I tidlig voksen alder er de kreativitet og produksjon på det materielle eller åndelige feltet som står i fokus. Det handler om å realisere indre krefter der stagnasjon er alternativet som Erikson setter som motsetning. Det modne mennesket har lagt erfaringer med omsorg og produksjon bak seg. Det innebærer å se orden og mening i tilværelsen og å godta livet som det er. Mangel på slik integritet kjennetegnes ved frustrasjon og fortvilelse. Man har en følelse av at livet har gått fra en (Imsen, 2014a).

KILDER

– Imsen, G. (2014a). Identitet og identitetsutvikling. I G. Imsen. Elevens verden. Oslo: Universitetsforlaget.