Hva er en praksisfortelling?

Begrepet praksisfortelling refererer til en fortelling fra en praksis, for eksempel fra yrkeslivet i barnehagen, skolen eller en helsefaglig institusjon. Praksisfortellinger kan defineres som fortellinger om sentrale og utvalgte hendelser fra hverdagslivet i en organisasjon, som er opplevd og fortalt av de mennesker som arbeider i denne praksisen (Mørch 2004). Disse fortellingene uttrykker hverdagserfaringer i dagliglivets språkdrakt. Fortelleren har opplevd noe på sin subjektive måte og formidler disse opplevelsene i form av en fortelling. Hendelser blir satt sammen i den samme kronologiske og logiske rekkefølge som i den virkelige episoden. I praksisfortellingen utvikler man en detaljert, åpen fortelling som gjerne har en begynnelse, et høydepunkt og en avslutning.

En betydningsfull praksisfortelling gir innblikk i fortellerens følelser, tanker og verdier. Når fortellingen formidler konkrete hendelser fra hverdagen, skaper det mer liv, engasjement, involvering og følelser. Dette gir gode muligheter for å bruke fortellingen til å drøfte etiske og moralske dilemmaer som yrkesutøvere står overfor i hverdagens praksiser (Birkeland 1998; Mørch (2004). Praksisfortellinger kan fange opp den kompleksitet og dynamikk som kjennetegner profesjonsrettet arbeid i barnehage, skole, sosialt arbeid og helseinstitusjoner. Det vesentlige i fortellingen er ikke at noe skjedde, men måten det skjedde på. Ved å skrive praksisfortellingen kan andre handlingsmuligheter og flere perspektiver på hendelsen bli aktualisert og gjøres til gjenstand for refleksjon og ny utprøving.

Det blir hevdet at praksisfortellinger representerer en annen kunnskapstradisjon enn den teoretiske. En praksisfortelling viser til erfaringer fra praksis, men forsøker ikke å beskrive disse som en objektiv virkelighet, men som fortolkning (Fennefoss & Jansen 2004). Praksisfortellinger forteller allikevel ikke nødvendigvis noe om hvordan virkeligheten bør være eller ser ut når den er på sitt beste. Fortellingene representerer heller opplevelser, som deltakende eller observerende personer opplever som vesentlige, fordi de gir gode eksempler fra yrkesutøvelsen eller fordi de gir grunnlag for videre refleksjoner.

Det finnes mange ulike typer praksisfortellinger som for eksempel solskinnshistorier, suksessfortellinger, rutinefortellinger, vendepunktfortellinger, tabbefortellinger, heltefortellinger, problemfortellinger, humorfortellinger, unntakshistorier. Ved å arbeide med ulike typer praksisfortellinger i skolen skapes det ulike vilkår for refleksjon. En vendepunktfortelling er for eksempel en fortelling som vender opp og ned på etablerte konstruksjoner og bringer fortelleren inn i nye tankebaner eller konstruksjoner (Birkeland 2004).

Teoretisk forankring

Forståelsen av praksisfortellingen bygger blant annet på Bruner (1986) idé om at identitet skapes og vedlikeholdes ved hjelp av narrativer. Han beskriver det narrative som en grunnleggende annerledes kunnskapsform enn den paradigmatiske (logisk-vitenskapelig) rasjonalitet. Vår kunnskap om hvem vi er og vår kunnskap om personlige evner, verdier og prinsipper opprettholdt av våre selvfortellinger. Individets liv består av et mangfoldig landskap av ulike handlinger og hendelser, som alle bærer et vitnesbyrd om personens evner, verdier og erfaringer. Et utsnitt av disse samlede erfaringer blir en del av personens selvfortellinger. Bestemte sammenhengende hendelser knyttes sammen i et bestemt plot. Et plot kan betraktes som en organiserende dimensjon som omdanner hendelser til å bli en fortelling med en begynnelse, midtdel og slutt. Det er her man finner selv selve poenget eller kjernen i fortellingen. Når forfatteren velger ut et plot for fortellingen velger han samtidig ut hvilke aspekter ved hendelsen han vil si noe om og hvilken tolkning han vil gjøre (Kvernbekk 2001).

Lundby (2000) hevder at det narrative er en metafor som viser til at vi mennesker erfarer våre liv gjennom de historiene vi forteller. For å kunne fortolke livet, er det nødvendig å ramme inn erfaringene i en forståelig og forenklet form, i en historie. Hver gang historiene blir fortalt, vil personen vektlegge noen årsaker til hendelsene, mens andre utelukkes. Lundby (2000) hevder derfor at all historier er fortolkninger som fremstiller erfaringene ut fra et bestemt og subjektivt perspektiv. Denne historien er også rettet mot framtida. Historiene vi forteller om oss selv og den mening vi skaper ut av tolkningsprosessen, har derfor direkte innvirkning på våre fremtidige handlinger.

Bruksområder

Anne Tove Fennefoss og Kirsten Jansen (2004; 2008) er opptatt av at praksisfortellinger både kan bli brukt som kilde til innsikt og forståelse, samt som metode til pedagogisk dokumentasjon. Birkeland (1998) viser til at personlige erfarte opplevelser kan bli gjort til gjenstand for felles refleksjon i et blant kolleger i barnehagen. Susanne Mørch (2004) er opptatt av praksisfortellingens perspektiver og muligheter i pedagogisk, sosialt og helsefaglig arbeid. Mørch (2004) hevder praksisfortellingens hensikt er å forstå, utvikle eller dokumentere praksis i en organisasjon. Praksisfortellinger oppfattes her som personalets fortellinger, og de blir skrevet ned fordi personalet kan bruke dem til arbeid med felles problemløsning. Å fortelle om dilemmaer, konflikter og problemstillinger i det pedagogiske arbeidet kan skape det nødvendige overblikk, som gjør at man kan komme seg videre. Fortellingens språkliggjøring av praksis bidrar dessuten til å skape en felles virkelighet.

Praksisfortellinger er også brukt i aksjonslæring. Utarbeiding av en praksisfortelling skjer da i relasjon til en problemstilling. Før selve skrivingen av en praksisfortelling vil for eksempel lærere samle inn datamateriale, for eksempel ved logger, video, observasjoner, intervju etc. som dokumenterer hendelser og handlinger knyttet til tema/problemstillingen. Praksisfortellingene kan bli så brukt som grunnlag for drøfting og refleksjon over etiske og moralske dilemmaer i den pedagogiske praksis.

Kilder

– Birkeland, L (1998). Pedagogiske erobringer. Om praksisfortellinger og vurdering i barnehagen. Oslo: Pedagogisk Forum
– Birkeland, L. (2004). Fortællinger som fænger og fanger. Praksisfortællinger og personaleudvikling i børnehaven. I Susanne Idun Mørch (red.): Pædagogiske praksisfortællinger. Systime Academic 2004.
– Bruner, J.S. (1986). Actual Minds, Possible Worlds. Cambridge, MA: Harvard University Press.
– Bruner, J.S. (1990). Acts of Meaning. Cambridge: Harvard University Press.
– Fennefoss, A.T. & Jansen, K.E. (2004). Praksisfortellinger – på vei til innsikt og forståelse. Bergen: Fagbokforlaget.
– Fennefoss, A.T. & Jansen, K.E. (2008). Småbarnspedagogikk og praksisfortellinger. Bergen: Fagbokforlaget.
– Kvernbekk, T. (2001). Is this a narrative? Vol. nr 66/2001: Lillehammer: Høgskolen I Lillehammer.
– Lundby, G. (1998) . Historier og terapi. Om narrativer, konstruksjonisme og nyskriving av historier. Oslo: Tano Aschehoug
Mørch, S. I. (2004) Pædagogiske praksisfortællinger. Århus: Systime Academic.

(Denne teksten er en bearbeidet versjon av opprinnelig artikkel om praksisfortellinger utgitt på Wikibøker)