6
Hva er skikkethetsvurdering?
Lærerutdanningen er pålagt å ha en løpende skikkethetsvurdering av alle studenter gjennom hele studiet. Vurderingen skal være en helhetsvurdering av studentens faglige, pedagogiske og personlige forutsetninger for å kunne fungere som lærer. Hvis man utgjør en mulig fare for barns liv, fysiske og psykiske helse, rettigheter og sikkerhet, er man ikke skikket for yrket (Kunnskapsdepartementet 2006). Lærerutdanningsinstitusjonene er pålagt å gjennomføre en slik vurdering før de «sertifiserer» studenter for arbeid i barnehage eller skole. Skikkethetsvurderingen kommer i tillegg til vurderingen i faget og praksisopplæringen.
Å vurdere skikkethet er viktig fordi det understreker at samfunnet stiller spesielle krav til lærere. Ifølge § 3 i Forskrift om skikkethetsvurdering er en student uskikket i lærerutdanningen dersom:
– Studenten viser manglende vilje eller evne til å ha oversikt over hva som foregår i en barnegruppe eller klasse og ut fra dette skape et miljø som tar hensyn til barns og unges sikkerhet og deres psykiske og fysiske helse.
– Studenten unnlater å ta ansvar som rollemodell for barn og unge i samsvar med mål og retningslinjer for barnehagens og skolens virksomhet.
– Studenten viser manglende vilje eller evne til å kommunisere og samarbeide med barn, unge og voksne.
– Studenten har problemer av en slik art at han/hun fungerer svært dårlig i forhold til sine omgivelser.
– Studenten viser for liten grad av selvinnsikt i forbindelse med oppgaver i lærerstudiet og kommende yrkesrolle.
– Studenten viser manglende vilje eller evne til å endre uakseptabel atferd i samsvar med veiledning.
Som vi ser berører skikkethetskriteriene voksenrollen i møte med elevene (Nilssen 2010: 61-62).
Svakt utviklet kultur for melding av skikkethetssaker
Nilssen (2010) viser til en spørreundersøkelse av Gabrielsen (2004) som avdekker at terskelen for å melde skikkethetssaker blant lærerutdannere og praksisveiledere har vært høy.
Det kommer også fram at erfarne praksisveiledere i større grad tar opp sine bekymringer, men variasjonen er allikevel stor. Det institusjonelle ansvaret via rektor er heller ikke alltid godt nok ivaretatt. Noen er «pliktoppfyllende», mens andre opplever dette som en vanskelig sak som de helst vil unngå. De institusjonsansvarlige for skikkethetssaker beklager seg over at mange praksisveiledere (praksislærere) vegrer seg for å stryke kandidater i praksis. Det er et problem at mange studenter får praksis godkjent “under tvil”. En grunn ser ut til å være at utdanningsinstitusjonen har uklare rutiner, og praksisveiledere som er i tvil får for liten støtte. Hvis studenten får underkjent en praksisperiode, blir det viktig å understreke at dette ikke medfører at studenten er utestengt fra lærerutdanningen. Studenten har rett på en ny mulighet hos en annen praksisveileder (Nilssen 2010: 63-65).
Skikkethetsvurderingen er vanskelig fordi den krever utøvelse av kvalifisert skjønn og godt samspill mellom flere parter som er involvert i studentens utdanning. Gode prosedyrer skal sikre studentens rettssikkerhet. Dersom man ser at studenten vil få store problemer med å fullføre utdanningen, bør studenten bli rådet til å slutte. Praksisveilederen skal derfor være både veileder og kontrollør. Veiledningen skal gi studentene hjelp til videre læring og utvikling, mens kontrollen skal tjene både studenten og samfunnet (Nilssen 2010: 65).
Vanlige skikkethetsproblemer
Praksisveiledere er oftest i tvil om studentens evne til å samhandle med barn. Mange av skikkethetssakene viser til kriteriet om at «studenten viser manglende vilje og evne til å kommunisere og samarbeide med barn, unge og voksne» (Lorentzen 2004). Man lurer på om studenten virkelig har en positiv og aksepterende holdning til elevene.
– “Jeg er i tvil om studenten liker barn. Hun ser ikke ut som hun trives sammen med elevene” (Negative holdninger til barn).
– “Elevene ser ikke på henne som en voksenperson. Hun går inn i krangelen med elevene på lik linje” (Manglende lærerautoritet) Nilssen (2010: 66).
Det er også blitt vanligere at studentene har praksis sammen med andre studenter. Det er derfor heller ikke uvanlig at medstudentene rapporterer om samarbeidsproblemer. Noen studenter kan ha problemer med å holde avtaler, mens andre bare vil jobbe på egen hånd og er lite inkluderende. Nedenfor forteller en praksisveileder om et slikt eksempel:
Medstudenter har også rett til å melde tvil om skikkethet. Det vanligste problemet er manglende evne og vilje til samarbeid (Gabrielsen 2004). Hvis praksisveileder har godkjent praksisperioden, vil det imidlertid være vanskelig å bruke tvilsmeldinger fra medstudenter.
Saksgang ved tvil om skikkethet
Selv om studentene er under utdanning, må de framstå som rollemodeller overfor elevene. Er noen i tvil om studenten er skikket, må studenten få muntlig beskjed så raskt som mulig. Samtalen bør gjennomføres av en person studenten har tillit til. Det er viktig at man da også åpner opp for studentens perspektiv. I mindre alvorlige saker stopper kanskje saken her fordi studenten viser «vilje» til å arbeide med problemområdet.
Noen ganger kan årsaken være personlige problemer som sykdom eller samlivsbrudd, men det kan også være mer grunnleggende problemer som for eksempel rusmisbruk eller psykiske problemer. Vi må dessuten ha respekt for at studenten ikke vil involvere oss i problemene. Da kan vi henvise studenten til andre profesjonelle hjelpere. Likevel må vi være tydelige på at uansett årsak, kan det være best at studenten ikke gjennomfører praksis akkurat i den perioden (Nilssen 2010: 68).
Alle lærerutdanninger er pålagt å ha en skikkethetsnemnd og en institusjonsansvarlig for skikkethetssaker. I skikkethetsnemda deltar både lærerutdannere fra høgskolen, praksisveiledere, studenter og en ekstern representant med juridisk embetseksamen. Hvis studenten har alvorlige problemer, må man sende en skriftlig tvilsmelding til den skikkethetsansvarlige ved institusjonen. Denne meldingen må være begrunnet og kan ikke være anonym. Det er som regel praksisveileder og lærerutdanner på høgskolen som samarbeider om å levere inn en slik melding. Dokumentasjonsgrunnlaget i meldingen bør være systematisk observasjon og loggføring av konkrete hendelser. I noen tilfeller kan alvorlige enkeltepisoder gi grunnlag for en slik melding. Nilssen (2010:69) viser til Gabrielsen (2004) som har avdekket at det i perioden 1999-2004 ble levert to hundre tvilsmeldinger. Meldingene var svært ujevnt fordelt blant institusjonene, fra ingen til femti. Dette er en indikasjon på ganske ulik praksis mellom institusjonene. Av de innleverte meldingene kom 33 % fra lærerutdanner på høgskolen, 44 % fra praksisveileder, 16 % fra medstudenter og 7% fra administrativt tilsatte.
Se også
– Forventninger til student og lærer i praksis. (Opplæringsvideo)
Kilder
– Carson, N. & Birkeland, Å. (2009). Veiledning for førskolelærere. Kristiansand: Høyskoleforlaget.
– Gabrielsen, E. (2004). Forskriften om skikkethetsvurdering; hvordan fungerer den? I: Gabrielsen, E., Lorentzen, R., Ohnstad, P.O., Ramberg, P. & Rugland, V. (red.) Skikkethetsvurdering. Oslo: Universitetsforlaget.
– Lorentzen, R. (2004). Et kvalifisert skjønn. I: E. Gabrielsen, R. Lorentzen, P.O. Ohnstad, P. Ramberg og V. Raugland (red.) Skikkethetsvurdering. Oslo: Universitetsforlaget.
– Nilssen, V. (2010). Praksislæreren. Oslo: Universitetsforlaget.
– Kunnskapsdepartementet (2006). Forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning. http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf20060630-0859.html
