Hva er gode samtaleferdigheter?

I all veiledning er gode samtaleferdigheter viktig. Ifølge Kristiansen (2008:36-37) handler veiledning om å bruke bestemte språklige teknikker som man antar har en positiv innvirkning på veisøker. I denne boken blir fire slike ferdigheter beskrevet. For det første blir evnen til aktiv lytting ansett for å være den kanskje viktigste samtaleferdigheten. For det andre blir evnen til å metakommunisere betraktet som en sentral samtaleferdighet (Baltzersen 2008). Hvis man klarer å samtale om samtalen på en god måte, kan dette bidra til å effektivisere og systematisere veiledningssamtalen. I tillegg ønsker vi å si noe om betydningen av konfrontering og det å få råd i veiledningen. Mange veiledere lurer på hvor mye råd de skal gi og i hvilken grad de skal konfrontere en sårbar veisøker.

I tillegg må veilederen hele tiden vurdere hvorvidt samtaleteknikker virker forstyrrende på veiledningssamtalens dynamikk, autensitet og åpenhet. I sin bok Jeg og du (1967) skriver Martin Buber at et menneske ikke kan forstås som et isolert jeg. Mennesket vil alltid befinne seg i en “jeg-du” relasjon eller en “jeg-det” relasjon.

I en “jeg-det” relasjon vil man forholde seg til verden og mennesker med en form for distanse eller kontroll. Man beskriver, analyserer, definerer, lager diagnoser og gjør sammenlikninger. Et menneske blir beskrevet som et “eksemplar”, en “gjenstand”, et “objekt”, et “potensial” eller en “ressurs”. I denne relasjonen sammenlikner man veisøkeren med det kjente, dvs. det man tidligere vet om personen.

I en “jeg-du” relasjon vil man derimot hele tiden bli konfrontert med at den andre alltid er annerledes enn det man selv trodde på forhånd (Kristiansen 2008). I en veiledningssamtale vil en “jeg-du” relasjon kunne bli utfordret hvis veilederen ikke informerer om hvilke samtaleteknikker som blir tatt i bruk. Samtidig kan det hende at effektene av ulike samtaleteknikker kan bli dårligere dersom veisøker vet om strategiene. På den andre siden risikerer man at veisøker blir provosert dersom vedkommende oppdager at skjulte samtaleteknikker er tatt i bruk. Kristiansen (2008) mener slike teknikker kan forstyrre gjensidigheten i veiledningsfellesskapet. Veisøker vil kunne oppleve teknikkene som strategiske grep der veileder ønsker ensidig kontroll over samtalesituasjonen. I denne boken har vi derfor forsøkt å sette presentasjonen av samtaleteknikker inn i en bredere pedagogisk sammenheng. Dette gjelder særlig artikkelen om aktiv lytting og det å samtale om samtalen.

Kilder

– Baltzersen, R. K (2008). Å samtale om samtalen. Bergen: Fagbokforlaget.
– Kristiansen, A. (2008). Hva skiller en veiledningssamtale fra andre samtaler? : Veiledningssamtalens egenart og etiske utfordringer. I S. B. Eide, H. H. Grelland, A. Kristiansen, H. I. Sævareid, D. G. Aasland (Red.), Til den andres beste: En bok om veiledningens etikk (s. 24-40). Oslo, Gyldendal akademisk.
– Kristiansen, Aslaug (2008). “Hva hører du når du lytter? Hvem blir du når du svarer?” I S. B. Eide, H. H. Grelland, A. Kristiansen, H. I. Sævareid, D. G. Aasland (Red.), Til den andres beste: En bok om veiledningens etikk. Oslo, Gyldendal akademisk.
– Lauvås og Handal (2000). Veiledning og praktisk yrkesteori. Oslo: Cappelen Akademisk forlag.