ANDRE SYKDOMMER (REV 063-REV 077)
163 HIV og Revmatisk sykdom (REV 183)
Jan Tore Gran and Øyvind Palm
Kjennetegn ved HIV
Ca. 50% får influensa-lignede symptomer 2-3 uker etter infeksjon.
Ulike revmatiske symptomer som kan ligne artritt-sykdom, bindevevssykdom eller vaskulitt.
Hypergammaglobulinemi (polyklonal), anti-kardiolipin antistoff, ANCA, ANA, revmatoide faktorer og sirkulerende immunkomplekser kan forekomme.
Falsk positiv HIV-test er sett ved SLE (gjelder ELISA-, ikke Western blot metode)
ICD-10: B23.0 (akutt HIV)
Definisjon. Humant immunsviktvirus (HIV) er et RNA-virus som tilhører familien Lentivirus (en type retrovirus). HIV angriper primært celler som bærer CD4-reseptoren (T-hjelper celler), noe svekker immunsystemet. Sykdommen følges vanligvis opp av infeksjonsmedisinere, men revmatologer kan bli konsultert for differensialdiagnoser og revmatiske manifestasjoner som komplikasjon.
Historikk. Den første pasienten med AIDS (Acquired Immunodeficiency Syndrom) ble rapportert i 1981, og etiologien klarlagt i 1984.
Smitten overføres seksuelt, hematogent (via blodprodukter eller urene sprøyter) eller fra infisert mor til foster under graviditet eller fødsel. Viruset produseres i store mengder fra starten av infeksjonen (10 milliarder viruspartikler daglig), og omkring 2 milliarder CD4-celler kan ødelegges hver dag.
Symptomer. To til fire uker etter HIV smitte kan pasienten oppleve symptomer på primærinfeksjon, som fatigue, muskelsmerter, eksem, hodepine, sår hals, hovne lymfeknuter, leddsmerte, nattesvette og diare. Deretter utvikles kronisk HIV infeksjon som kan vare i flere tiår. Den kroniske infeksjonen kan være asymptomatisk over lang tid. Ubehandlet HIV kan progrediere til AIDS, som medfører opportunistiske infeksjoner og ofte er fatalt.
Behandling. HIV behandles vanligvis med en kombinasjon av tre antivirale medikamenter (HAART – highly active antiretroviral therapy). Selv om behandlingen ikke er helbredende, reduserer den smittefaren, forebygger AIDS-utvikling og gir god overlevelse.
Litteratur: Angel A, 2024
Revmatiske symptomer
Revmatiske manifestasjoner forekommer hos ca. 5 %, men har blitt sjeldnere etter innføringen av moderne HIV-behandling ( highly active antiretroviral therapy, HAART). Unntakene er for systemisk lupus (SLE) og for revmatoid artritt, der ubehandlet HIV og AIDS paradoksalt nok kan redusere sykdomsaktiviteten. Dette skyldtes sannsynligvis at HIV angriper CD4+ T-celler, som er sentrale i patogenesen til disse sykdommene (Vega LE, 2020).
Følgende revmatiske tilstander observeres ved ubehandlet HIV:
- Artralgier og myalgier: De hyppigste manifestasjonene og presenteres oftest sent i sykdomsforløpet som intermitterende, polyartikulære og milde.
- Reaktiv artritt / Reiters syndrom. Ofte utløst av infeksjoner med Shigella eller Campylobacter, og karakterisert ved polydaktylitt og polyentesopati. Sterk assosiasjon til HLA-B27. “Malar rash” ved Reiter syndrom bør vekke mistanke om ubehandlet HIV.
- Psoriasisartritt: Forekom hos opptil 32 % av HIV-pasienter før HAART, men er nå uvanlig.
- Andre artritter: Idiopatisk seronegativ artritt, “painful arc syndrome” og akutt symmetrisk erosiv polyartritt. Septisk artritt opptrer sjelden ved HIV.
- Myositt/myopati/rhabdomyolyse/pyomyositt: Polymyositt og dermatomyositt ved HIV er ikke klinisk forskjellig fra de primære formene. “The wasting syndrome” beskriver vekttap og ikke-inflammatorisk myopati. Pyomyositt er rapportert. Zidovudin kan gi myopati.
- Sjøgren-liknende sykdom (Diffuse Infiltrative Lymphocytosis Syndrome/DILS, evt. med parotitt): Noen pasienter kan utvikle Sjøgren-liknende syndrom, men de inflammatoriske infiltratene består av CD8-celler – ikke CD4-celler som ved primært Sjøgren syndrom. Anti-SSA og anti-SSB påvises ikke, og parotishevelse er vanlig. Kalles gjerne Diffus infiltrativ lymfocytose syndrom. Gir ofte myopati og lungeaffeksjon i tillegg.
- Osteonekrose/osteoporose/osteomalasi/osteomyelitt: Ubehandlet HIV-infeksjon øker risikoen for osteonekrose, spesielt hofter.
- Vaskulitt (bl.a. PAN)-lignende tilstander: Kan forekomme, men er sjeldne.
Laboratorieprøver og immunologiske tester. En rekke immunologiske markører kan påvises ved HIV-infeksjon, inkludert polyklonal-, hypergammaglobulinemi, IgG anti-kardiolipin antistoffer, ANCA, ANA, sirkulerende immunkomplekser og revmatoide faktorer. Falsk positiv HIV-test forekommer ved SLE når denne bestemmes med ELISA teknikk, og det anbefales derfor å bruke Western blot. Avansert HIV-infeksjon defineres ved lave T-lymfocytter (CD4 celletall <50 celler/mikroliter).
Behandling og primær oppfølging av HIV bør overlates infeksjonsmedisiner med spesialkompetanse.
Antiretroviral behandling (HAART) er hovedbehandlingen og består av en kombinasjon av antivirale legemidler som hemmer virusreplikasjon og bevarer immunforsvaret. De fleste regimer er godt tolerert med få bivirkninger. Bivirkninger kan variere avhengig av type legemiddel og kan inkludere kvalme og oppkast, diaré, hodepine, tretthet og muskel- og leddsmerter.
De revmatiske manifestasjonene er blitt sjeldnere med moderne HAART-behandling, men kan i enkelte tilfeller kreve behandling med kortikosteroider, DMARDs i form av metotreksat eller ciclosporin A. Blant NSAIDs er indometacin brukt aktuell da substansen kan hemme virusreplikasjon.
Litteratur
