Epidemiologi

Den samlede prevalensen av artritt-sykdommer settes sammen av de ulike tilstandene, hvorav revmatoid artritt (RA), psoriasisartritt og urinsyregikt er blant de vanligste.

Artritt. Omtrent 2-5% av befolkningen har eller har eller har hatt en artrittsykdom. Den vanligste kroniske artritt-sykdommen, revmatoid arteritt (RA) forekommer hos 0,5-1% av befolkningen (Pedersen JK, 2011). Interessant nok, viser studier at RA var omtrent dobbelt så hyppig på 1950-tallet som 50 år senere. Samtidig har overlevelsen ved RA økt betraktelig.

Spondyloartritt angriper ca. 0,45% av befolkningen. Bekhterevs sykdom/ankyloserende spondylitt er genetisk relatert til forekomsten av HLA-B27 som er høyere i nord- enn i Sør-Europa. I Nord-Norge er det rapportert en relativt stabil insidens over en 34 års periode  fra 1970-2004. Prevalensen var 0,26% (Bakland G, 2005).

Psoriasisartritt i en norsk studie forelå hos 0,1-0,2% av befolkningen (Madland TM , 2005). En svensk studie fant at psoriasisartritt utgjør mer enn 50% av spondyloartrittene (Haglund E, 2010). Sykdommen er noe hyppige hos menn enn kvinner, særlig ved debut omkring 30 års alder. Omtrent 10-20% med hudsykdommen utvikler psoriasisartritt. Studier kan tyde på at forekomsten av psoriasis av ukjent grunn øker i befolkningen og dermed også psoriasisartritt. Data for mortalitet ved psoriasisartritt er motstridende. Enkelte data tyder på upåvirket risiko for død, men andre finner økt dødelighet.

Urinsyregikt er vanligst hos menn og har et varierende forløp, typisk med anfall av artritt. Framingham-studien i 1967 fant prevalensen 2,8% blant menn og 0,4% hos kvinner, totalt 1,5% (Hall AP, 1967). Senere studier har bekreftet en klar risiko ved overvekt og ved hypertensjon.

Litteratur: Gabriel SE, 2009

Genetikk

De inflammatoriske, autoimmune revmatiske sykdommene har multigenetisk (polygenetisk) årsak. Dette er til forskjell fra de fleste autoinflammatoriske (feber-) syndromer og Marfans sykdom der mutasjon i ett gen er ansvarlig (monogen sykdom). For sykdomsutvikling er i tillegg er et samspill mellom genetikk og ulike miljøfaktorer som alder, kjønn, infeksjoner og ernæring avgjørende. Illustrasjon: Hlaing T, Ramteke S, Binymin K – Case reports in medicine (2009). CC BY 3.0

Tvillingstudier er nyttige for å vise betydning av genetikk og miljø-faktorer. Eneggede tvillinger er genetisk identiske og har dermed i utgangspunktet lik risiko for utvikling av revmatisk sykdom. To-eggede tvillinger er genetisk forskjellige som andre søsken.  Ved monogene genetiske sykdommer forventes at eneggede tvillinger nesten alltid utvikler samme sykdom (nær 100% konkordanse). For multigenetiske sykdommer, varierer forekomsten av samme sykdom hos begge en-eggede tvillinger mellom 5 og 70% og er lavere for to-eggede, noe som illustrerer betydningen av både genetikk og miljøfaktorer.

Litteratur: Rheumatology.org

Patogenese

Nyere immunologiske teknikker innen medisinen gjør det mulig å kartlegge sykdomsutviklingen stadig mer detaljert. Også genetiske analyser i økende grad. Dermed har en kunnet definere kjente sykdommer mer presis og nye revmatologiske diagnoser er påvist (antisyntetase syndrom, MAS/HLH, VEXAS, DaDa2). Behandlingsmessig har innsikten bidratt til mer persontilpasset behandling: Regulering av spesifikke deler av den immunologiske sykdomsaktiviteten ved hemming av for eksempel JAK (Janus kinase) og produksjon av de pro-inflammatoriske cytokinene IL-1, IL-6, and IL-17 er etablert behandling for mange artritt- og spondyloartritt-sykdommer (Liu E, 2019).

Patogenesen ved revmatoid artritt (RA) er et eksempel på en klassisk autoimmun revmatisk artritt-sykdom som har felles patogenetiske trekk med andre artritt-sykdommer. Synovium (leddhinnen) er immunologisk hovedmålet ved RA. I løpet at ledd-inflammasjonen prolifererer makrofag– eller fibroblast-lignende synoviocytter (henholdsvis MLS og FLS) og forårsaker pannus som invaderer og destruerer leddbrusk. Disse cellene er hovedansvarlige for inflammasjon og skade i leddene.

Autoantistoff (anti-CCP og andre) som påvises hos 50-80% ved RA bidrar ved å være mediatorer for ledd-inflammasjon og erosjoner. Erosjoner i leddrelatert bensubstans begynner tidlig ved RA og progredierer i relasjon til sykdommens alvorlighetsgrad. utløsere er synovia-inflammasjon, proinflammatoriske cytokiner, autoantistoff og “receptor activator of nuclear factor κB ligand” (RANKL).

Immunologisk er det brudd på selv-toleranse (av ukjent årsak) som utløser en kaskade av autoimmun, inflammatorisk reaksjon ved artritt. Inflammatoriske mediatorer blir produsert, fibroblaster uttrykker RANKL og makrofag-koloni-stimulerende faktor (M-CSF) understøtter differensiering av pre-osteoklaster til ben-resorberende osteoklaster.

Dersom en vil forstå effekten av medikament-behandling ved RA er kunnskap om patogenesen essensiell. Spesifikke medikamenter settes inn mot T- og B-celler, pro-inflammatoriske mediatorer, signal molekyler og synovium spesifikke molekyler.

Litteratur:  Fang O, 2020

Sykdomsmanifestasjoner og kliniske uttrykksformer

Akutt artritt. Artritt-sykdommer omfatter akutte tilstander som reaktiv artritt, urinsyregikt og infeksiøs/septisk artritt. Disse har sine respektive typiske akutte debutsymptomer som er forskjellig fra vanlig debut av revmatoid artritt (RA) og psoriasisartritt. Også forløpet er forskjellig. De sist nevnte utvikler seg over uker-til måneder og vedvarer dersom behandlingen ikke kontinueres (kronisk artritt).

Symmetrisk og asymmetrisk artritt. Ved RA ses typisk symmetrisk artritt som innebærer at nesten de samme leddene på hver side av kroppen angripes, for eksempel hendenes MCP og PIP-ledd, håndledd, ankler og forføtters MTP-ledd. Psoriasisartritt har vanligvis en mindre symmetrisk (asymmetrisk) distribusjon av ledd-manifestasjonene.

Også sykdomforløpene varierer innen hver diagnose, slik at hver diagnose har sine særtrekk. For nærmere informasjon vises til beskrivelsene av de respektive sykdommene.

REV 006