ANDRE SYKDOMMER (REV 063-REV 077)

166 Hypereosinofilt syndrom, HES (REV 064)

√ėyvind Palm

Læringsmål:  REV 064. Revmatologen skal ha god kunnskap om differensialdiagnostikk ved symptomer fra muskel- skjelettsystemet.

ICD-10. D72.1 (eosinofili)

Definisjon

Hypereosinofilt syndrom (HES) er en samlebetegnelse for en rekke sjeldne tilstander karakterisert ved vedvarende forh√łyet antall eosinofile granulocytter i blodet (eosinofili) kombinert med kliniske manifestasjoner som kan variere fra utmattelse (fatigue) til livstruende tilstander som endomyokard fibrose og tromboemboliisme¬†(Klion AD, 2022).

Eosinofili deles inn i mild (0,5-1,5 x 109/L, markert (>1,5 x 109/L) og massiv (>5,0 x 109/L).¬†HES defineres ved markert eosinofili (>1,5 x 10‚ĀĻ/L) p√•vist ved to separate m√•linger med minst fire ukers mellomrom, samt kliniske tegn p√• organaffeksjon.

HES kan deles inn i fire hovedgrupper:

  1. Arvelig (familiær) type
  2. Primær (klonal/neoplastisk) type, forårsaket av neoplastiske klonale eosinofiler
  3. Sekundær (reaktiv) type, den vanligste formen (ca. 95%), som inkluderer lymfocyttvarianten (Valent P, 2012).
  4. Idiopatisk type, hvor årsaken er ukjent (Azrakhsh NA, Gastroenterologen 2020).
Hypereosinofilt syndrom. a)Kutant makul√¶rt ulcererende utslett. (b) Perifert bloodutstryk med eosinofile celler (Wright-Giemsa, »ē500) Illustrasjon Dinary B, Shaheen K, Eisa N, Alraies MC, Alraiyes AH, Ravakhah K – North American journal of medical sciences (2013). CC BY-NC-SA 3,0 DEED.

Etiologi og patogenese

Prim√¶r, klonal HES skyldes oftest defekter i tyrosinkinase-fusjonsgener, og det er p√•vist over 70 ulike subtyper. Reaktiv HES utl√łses derimot oftest av medikamenter, autoimmun sykdom, allergier, parasitter, tumorer eller er idiopatisk (uten kjent √•rsak).

Symptomer

Generelle symptomer inkluderer fatigue, vekttap, feber, hudforandringer med kl√łe og eksem, lymfeknuteforst√łrrelse, splenomegali, nevropati, kardial tachykardi og brystsmerter, dyspne.

Huden er det hyppigste affiserte organet (69%), s√• lunger (44%) og dernest gastrointestinaltrakten (38%). Hjerteaffeksjon avdekkes hos omtrent 20% av pasientene, selv om kun 6% har hjerteaffeksjon ved debut. Sjeldnere kan ogs√• sentralnervesystemet, √łynene og urinveiene affiseres. (Azrakhsh NA, Gastroenterologen 2020).

Klonalt eosinofilt syndrom rammer nesten utelukkende menn, og organsymptomer er mindre fremtredende enn ved reaktiv HES. Allergisk kl√łende eksem, dyspne (lunge) og hjertesymptomer kan likevel forekomme.

Reaktivt eosinofilt syndrom gir mer fremtredende organsymptomer, s√¶rlig fra lungene (dyspn√©, hoste, astma, eosinofil pneumoni), bihulene (bihulebetennelse) og hjertet (hjertesvikt, endokardfibrose, intrakardiale tromber). Noe sjeldnere affiseres mage-tarmkanalen (enterokolitt), huden (elveblest, kl√łe), nyrene og beinmargen (Helbig G, 2021).

Unders√łkelsesfunn

Utredningen av HES er ofte omfattende på grunn av de mange differensialdiagnosene.

Sykehistorien kartlegger aktuelle symptomer (se ovenfor), reise-anamnese, inntak av nye medikamenter, rusmidler eller kosttilskudd, samt symptomer p√• tromboembolier. Utelukk anamnese for parasitter, allergi eller annen kjent eosinofil utl√łsende √•rsak.

Ved klinisk unders√łkelse unders√łkes spesielt hud, bihuler, lunger, hjerte, tarm, nervesystem (polynevropati), lymfeknuter og abdomen (serositt, splenomegali). T√łrrhoste og infiltrater i lungene, samt retina-embolier i √łyne kan forekomme. Klonalt eosinofilt syndrom kjennetegnes ved oftest isolert splenomegali som eneste organmanifestasjon. Ved diar√© b√łr mastocytose overveies (m√•l tryptase i serum).

Laboratoriepr√łver inkluderer celletellinger med differensialtellinger av leukocytter, hvor h√łyt antall og andel eosinofile forventes. V√¶r spesielt oppmerksom p√• blaster og monocytose, som kan indikere klonal HES. LD er ofte √łkt. Eosinofil kationisk protein (ECP) forventes forh√łyet, men er ikke spesifikk. Tryptase m√•les med tanke p√• mastocytose. CK og troponiner unders√łkes ogs√• (kardial manifestasjon). Eosinofile >1,5 x109/L i seks m√•neder er typisk. Urinpr√łve tas for √• utelukke vaskulitt/glomerulonefritt, eventuelt ogs√• parasitter. Kromosomanalyser (PDGFRA-mutasjon) og avf√łringspr√łver ved mistanke om parasitter kan v√¶re aktuelle.

EKG med tanke på rytmeforstyrrelser.

Bildediagnostikk omfatter CT bihuler, CT lunger og abdomen, ev ultralyd abdomen og lymfeknuter. MR hjerte ved mistanke om kardial affeksjon.

Biopsi av benmarg for cytogenetikk er viktig for å diagnostisere klonal HES.

Differensialdiagnoser

EGPA (eosinofil granulomatose med polyarteritt/Churg-Strauss vaskulitt) kan v√¶re vanskelig √• skille fra HES, da noen symptomer og funn da overlapper. EGPA er imidlertid en prim√¶r vaskulitt som alltid manifesterer seg som systemsykdom over tid. I f√łrste fase ses astma som ofte forverres, samt sinusitt og polypper. I fase to infiltrerer eosinofile celler organer, og i fase tre oppst√•r vaskulitt i ulike organer, inkludert vasa nervorum med mononevritt/nevropati som f√łlge. Hjerteaffeksjon er en alvorlig manifestasjon. Blodpr√łver viser tegn til systemisk inflammasjon, og ca. 50% har ANCA, vanligst MPO-ANCA. Vekttap p√• flere kilo er vanlig i sykdomsforl√łpet¬†(Cottin V, 2017).

Andre differensialdiagnoser inkluderer allergiske legemiddelreaksjoner (inklusiv DRESS), atopisk dermatitt, parasittinfeksjoner, soppinfeksjoner (inkludert allergisk bronkopulmonal aspergillose, ABPA), GVHD, allergisk pneumonitt og endokrinopatier (spesielt binyrebarksvikt og tyreotoksisk krise), eosinofile gastrointestinale sykdommer (f.eks. eosinofil √łsofagitt), Muckle-Wells syndrom (autoinflammatorisk sykdom), eosinofil fasciitt, Gleich syndrom (som ledsages av syklisk hypereosinofili til forskjell fra capillary leak syndrom, stigning i IgM, angio√łdem og urtikarielt hudutslett), kreftsykdommer (inkludert lymfoproliferativ neoplasi).¬†Eosinofile gastrointestinale sykdommer omfatter Enkelte ganger kan eosinofili v√¶re ledd i en bakenforliggende tilstand som IBD eller c√łliaki. Den mest kjente prototypen til EGID er eosinofil √łsofagitt (EoE), men andre varianter av EGID omfatter eosinofil gastroenteritt og kolitt.

Behandling

Klonalt eosinofilt syndrom kan respondere sv√¶rt godt p√• imatinib (Glivec), forutsatt at sykdommen er av tyrosinkinase-typen. Ved reaktiv HES er det avgj√łrende √• fjerne utl√łsende √•rsak (se ovenfor). Supplerende behandling best√•r prim√¶rt av kortikosteroider, men ogs√• DMARDS som metotreksat, azathioprin, cyklofosfamid og biologisk behandling i form av IL-5 hemmeren mepolizumab kan v√¶re aktuelle (Valent P, 2012).

Litteratur

Helbig G, 2021

Azrakhsh NA, Gastroenterologen 2020

Valent P, 2012 

Roufosse R, 2009

License

Icon for the Creative Commons Attribution-NonCommercial 4.0 International License

Grans Kompendium i Revmatologi for leger i spesialistutdanning Copyright © 2021 by √ėyvind Palm is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial 4.0 International License, except where otherwise noted.

Share This Book