Diagnosekoder ICD-10: L 63

Definisjon

Revmatologers interesse for alopeci skyldes sammenhengen med systemisk lupus og iblant andre revmatiske og beslektede sykdommer ved flekkvis, myntformet  hårtap i hodebunnen (alopecia areata). Andre former for alopeci er androgen alopeci i hodebunnen som er den vanligste årsaken til hårtap, også blant kvinner. Alopecia areata kan i tillegg til hodebunnen opptre hvor som helst på kroppen. Alopecia totalis/universalis beskriver betydelig håravfall som kan omfatte øyebryn, øyevipper, armhuler og perigenitalt. også negler kan angripes.  Illustrasjon: Kole AK, Ghosh A – Indian journal of dermatology (2009). CC BY 2.0

Epidemiologi

Omtrent 2% av befolkningen opplever sykelig alopeci, og hos ca. 1% blir tilstanden kronisk. Prevalensen er estimert til 0,2% og ses i alle aldre og alle etnisiteter. Ved SLE ses alopeci hos 27-64% og inngår i klassifikasjonskriteriene. Androgen alopecia er ikke en sykdom og oppstår hos 50% av menn og 15% av kvinnene, særlig postmenopausale kvinner (Sorbellini E, 2018).

Sykdomsårsaker

Årsakene til alopeci er mange og alopeci inndeles i ulike subgrupper, til dels relatert til årsak. Omfattende oversikt finnes i supplerende litteratur (Pratt CH, 2017). 

Alopecia areata. Tilstanden er aktuell i revmatologi fordi den oppfattes som en autoimmun prosess. I noen tilfeller foreligger autoimmune sykdommer som thyreoidea-sykdommer, psoriasis, vitiligo, inflammatorisk tarmsykdom (IBD), men også lupus (SLE og diskoid lupus), sarkoidose, amyloidose og revmatoid artritt.

Androgen type. Hormonelt betinget (androgen og feminin type). Vanligste årsak er genetisk. Miljøfaktorer omfatter fysisk og mentalt stress, infeksjoner, medikamenter, forgiftninger (mer nedenfor). Hos små barn ses alopecia areata som en del av CANDLE syndromet.

Andre årsaker til ulike former for alopeci:

-Endokrinologisk: Endokrinologiske sykdommer: Hypo-/hypertyreose, hyperparatyreose, diabetes, hypopituitarisme, hyperprolaktinemi. Testikulær underfunksjon ved genetiske sykdommer som Klinefelder syndrom (samtidig tap av kroppshår). 

-Medikamenter: Heparin, kumarin (Marevan), cytostatika, androgener, folinsyre antagonister (metotreksat), leflunomid., amfetamin, salisylater, Vitamin-A overforbruk. 

-Infeksjoner: Etter alvorlig febersykdom. Soppinfeksjoner i form av tinea capitis,  favus og telogen effluvium (se mer utredning, klinisk undersøkelse). Sjelden: syfilis, tyfus.

-Avlæring av mucin i huden foreligger ved alopecia mucinosa.

-Svangerskap: Postpartum

-Diverse: Kirurgi, jernmangel, underernæring. Alopecia mucinosa (follikulære papler/plakk på hodebunn, ansikt og nakke) kan hos eldre være uttrykk for mycosis fungoides eller lymfom. Idiopatisk (uten kjent årsak). Arr-dannende: Diskoid lupus, lichen ruber planus, infiltrerende metastaser.

Symptomer

Diagnosen og bakenforliggende årsak baseres på en grundig anamnese og klinisk undersøkelse supplert med laboratorieprøver. I noen tilfeller er biopsi nødvendig. Revmatologen kan gjøre en god vurdering, men uttalte og progredierende symptomer bør utredes i samarbeid med hudlege. Alvorlig diffust hårtap (diffus telogenisk effluvium) oppstår vanligvis med en latenstid på 3-4 måneder etter utløsende årsak.

Utredning

Anamnese. Klinikeren bør spør om forløpet. Ved alopecia areata kan hårtapet skje over natten, men det er uvanlig ved revmatisk sykdom. Andre former utvikler seg over flere måneder før lesjonene blir synlig. Utenom å notere seg eventuell kjent bakenforliggende revmatisk sykdom, er pasientens allmenntilstand og generelle helse er av interesse. Kosthold, tegn på jernmangel, thyreoidea-sykdom, mangel hormoner, økt grad av stress og uro bør vurderes. Dersom årsaken er uklar, kan vaner ved bading, bruk av sjampo og andre hårmidler være av betydning. Også genetiske /arvelige tilstander med hårtap bør etterspørres.

Klinisk undersøkelse. Ved alopecia kan pasienten miste håret i et enkelt område (klassisk alopecia areata), over hele skalpen og øyebrynene (alopecia totalis) eller over hele kroppen (alopecia universalis). Pasienter med androgen alopeci, mister håret frontalt og temporalt (mannlig type) og sentralt på skalpen (kvinnelig type). Ved soppinfeksjoner med tinea capitis er flekkvis håravfall med rødt, kløende utslett i hodebunnen typisk, mens ved favus ses hårtap med tykke, gulfargede skorper og skjelldannelser. Telogen effluvium kjennetegnes ved diffus fortynning av håret, ofte 3-4 måneder etter uvanlig mye stress eller annen mental belastning. Denne formen er etter androgen type nest vanligst type alopeci. Alopecia mucinosa kjennetegnes ved multiple kjøttfargede papler og knuter på 1-5 cm som infiltrerer huden på skalpen og kan medføre arr.

Laboratorieprøver: Celletellinger inklusiv differensialtelling av leukocytter, transferrinreseptor (jern), TSH, f-T4, autoantistoffer inklusiv ANA. Hormonprøver kan omfatte testosteron, ovarialhormoner (østrogen, progesteron), luteiniserende hormon (LH) og follikkelstimulerende hormon (FSH).

Soppdiagnostikk ofte en del av utredningen.

Bildediagnostikk kan differensialdiagnostisk omfatte røntgen eller CT thoraks, MR- undersøkelser av lokale resistenser som ved mistanke om bakenforliggende mycosis fungoides (ved alopecia mucinosa).

Behandling

Samarbeid med dermatolog er aktuelt. Ved autoimmune årsaker til alopecia areata benyttes ofte lokalbehandling med kortikosteroider (ofte klobetasol) over 3-6 måneder. Spesielt viktig med tidlig behandling dersom arr-dannende alopeci mistenkes. Det kan være tilfellet ved diskoid lupus i hodebunnen. Ved behov brukes også systemisk kortikosteroider, ofte prednisolon, i nedtrappende dose over 6 uker. Annen lokal- eller systemisk behandling kan også være aktuelt etter vurdering fra dermatolog. Ved soppinfeksjon (tinea capitis) er antifungal medikasjon aktuelt.

Litteratur

Al Aboud AM, 2021

Pratt CH, 2017

Thiedke CC, 2003