Immunsystemet

Immunsystemet skal beskytte oss mot infeksjoner i form av invaderende mikrobielle agens (bakterier, virus, sopp og protozoer). Agens omtales også som antigener når de utløser en immunreaksjon. Et velfungerende immunsystem omfatter et komplisert samspill mellom mange ulike celler og proteiner. Om immunsystemet lykkes er avgjørende for om vi bekjemper infeksjoner eller utvikler en autoimmun sykdom der immunsystemet ved en feil aktiveres og angriper vårt eget vev (snl.no). Like eller nesten like proteiner kan angripes i ulike vev samtidig (kryssreaktive autoantigener), noe som forklarer multiorgan-manifestasjonene ved mange systemsykdommer.

Autoimmunitet, antistoff og antigen

Autoimmune sykdommer angriper ca. 5% av verdens befolkning og omtrent 80% er kvinner. Eksempler er systemisk lupus erythematosus (SLE), revmatoid artritt (RA), psoriasis, cøliaki, thyreoiditt og multiple sklerose (MS).

Polyautoimmunitet foreligger når flere autoimmune sykdommer koeksisterer i samme pasient.

Autoimmunt syndrom. Ved tre eller flere slike autoimmune sykdommer snakker vi om multippelt autoimmunt syndrom. Årsakene er felles genetisk disposisjon innen HLA-klasse II og klasse I og XX-kromosom (kvinner), men også miljøfaktorer som røking og mikrobiota. De vanligste polyautoimmune sykdommer er autoimmun thyreoiditt og Sjøgrens syndrom (Roja-Villarraga A, 2012). Også uten antistoff (sero-negative) forekommer overhyppighet av ulike sykdommer hos samme pasient. Eksempler er Bekhterevs/ankyloserende spondylitt, inflammatorisk tarmsykdom (IBD), psoriasis og psoriasisartritt (David T, 2018).

Autoimmune sykdommer kjennetegnes ved at kroppens eget immunsystem er for aktivt og ved en feil angriper kroppen selv (autoimmunitet). I den prosessen dannes revmatisk betennelse (inflammasjon) som skilles fra infeksjon ved at det ikke er bakterier, virus, parasitter, sopp eller andre mikrober til stede. I noen tilfeller viser blodprøver tegn på betennelse med forhøyet CRP (C-reaktivt protein) og høy SR (senkningsreaksjon). Ved mange autoimmune sykdommer reagerer immunsystemet med å danne spesielle proteiner, såkalte antistoff. 

Antistoff er veldig spesifikke, naturlig utviklede immunglobuliner som binder seg til antigen eller patologiske celler for å fjerne sykdom. Mange autoimmune sykdommer kjennetegnes ved mer eller mindre spesifikke antistoff som kan måles i blod og andre kroppsvæsker. Eksempler er anti-DNA (SLE), anti-CCP (RA), anti-gluten (cøliaki) og anti TPO eller TRAS (thyreoiditt). Andre tilstander er uten kjente antistoff (psoriasis, inflammatoriske tarmsykdommer, Bekhterevs/ankyloserende spondylitt).

Biologiske legemidler er monoklonale antistoff (mAbs) er enkelt-molekylære strukturer som er aktive mot et enkelt antigen-mål.

Antigen kan defineres som “alt” som stimulerer produksjonen av antistoff.

Den innate og den adaptive delen av immunsystemet 

Immunsystemets reaksjon mot et invaderende agens kan inndeles i to ulike, men overlappende faser. Fase I utløses av det medfødte, uspesifikke forsvaret, mens fase II involverer det ervervede, spesifikke forsvaret. Til det medfødte immunsystemet regnes også beskyttende barrierer som hud, flimmerhår, slim, magesyre, gallesyre og fordøyelsesenzymer.

Fase I

Den første, hurtige fasen består av en “innate” (medfødt) immunrespons, mens den andre, senere fasen utgjøres av en adaptiv (ervervet) immunrespons. Det som særlig skiller de to ulike fasene er hukommelse og spesifisitet.

Immunsystemet består av celler som i utgangspunktet dannes og differensieres i benmargen (hematopoietiske celler). Disse cellene stammer fra to ulike typer umodne forløpere (progenitor celler) i benmargen, henholdsvis myeloide progenitor celler og lymfoide progenitor celler. De myeloide progenitor cellene gir opphav til cellene i det innate immunsystemet; nøytrofile granulocytter, eosinofile, mastceller, makrofager, NK-celler og dendrittiske celler, mens de lymfoide (lymfocyttene) gir opphav til B- og T-cellene i det adaptive/ervervede systemet. Det innate immunsystemet spiller en viktig patogenetisk rolle ved de autoinflammatoriske (feber-) syndromene og ved systemisk juvenil artritt.

Fase II

Den adaptive / ervervede immunresponsen er mer komplisert. Først blir et inntrengende antigen prosessert og gjenkjent før immunsystemet danner antistoff som er spesifikt rettet mot dette antigenet. Etter at antigenet er nøytralisert vil det adaptive immunsystemet gjenkjenne det for fremtiden, slik at fremtidig immunrespons skjer raskere og mer effektivt. Denne prosessen tar 7-10 dager.

Komponenter i immunsystemet

Det innate immunsystemet består av hud, magesyre, enzymer i tårevæske, fuktighet i huden og slimhinner, men også komplementsystemet. Sammen med andre kjemiske deler som interferon og interleukin-1 (IL-1) kan svært sterke immunreaksjoner utløses.

Det ervervede, adaptive immunsystemet består av en rekke celler og organer.

-Leukocytter (hvite blodlegemer) er en del av det adaptive immunsystemet og identifiserer og eliminerer antigen. Leukocytter omfatter makrofager som sammen med neutrofile- og dendrittiske celler kan fagocytere antigen. 

–Makrofager utvikler seg fra monocytter og gjenfinnes i nærmest alt vev. Det finnes flere forskjellige sub-typer med ulike spesialiserte funksjoner. Makrofagene kan produsere cytokiner og er av betydning i det inate immunsystemet, men har også andre viktige funksjoner. I det adaptive immunsystemet presenterer de antigen (sammen med dendrittiske celler) for T-celler slik at antistoffer kan dannes.

-Mastceller, eosinofile og basofile leukocytter har også spesielle oppgaver. Lymfocyttene er beskrevet nedenfor. Illustrasjon: Blausen Medical via Wikimedia / CC BY 3.0

-Lymfocytter er også undergrupper av leukocytter. De to typene lymfocytter, B-celler og T-celler, er viktige deler av immunsystemet. I likhet med andre blodceller utvikles de fra stamceller i benmargen. B-cellene og T-cellene gjennomgår en seleksjons og modningsprosess før de kommer ut i sirkulasjon som naive celler. B-cellene selekteres og modnes i benmargen, mens T-cellene selekteres og modnes i tymus. Benmarg og tymus omtales derfor som primære lymfoide organ.

Benmargen produserer leukocytter (se mer nedenfor) og stamceller som begge er essensielle deler av immunsystemet.

Thymus. I thymus modnes T-celler slik at organet kan stimulere eller vedlikeholde produksjon av antistoff. Ved myastenia gravis produserer thymus patogene antistoff  mot acetylkolin reseptorer i nervene.

Lymfoide organer

I tillegg til de to primære lymfoide organene (benmarg og tymus) er immunsystemet organisert i sekundære lymfoide organer, dvs. milt, lymfeknuter og det organiserte lymfoide vevet som er spesialutviklet for å beskytte endotelflater. Samlet omtales dette vevet (som utgjøres av blant annet tonsiller, adenoider, appendiks og de Peyerske plakk i tynntarmen) som mucosa associated lymphoid tissue (MALT). Den viktigste funksjonen til de sekundære lymfoide organene er å samordne og koordinere adaptive immunresponser slik at det effektivt dannes god hukommelse mot ethvert invaderende agens vi blir konfrontert med.

-Milten er det største lymfatiske organet. Det fjerner gamle erytrocytter og metaboliserer hemoglobin. Milten inneholder B- og T-celler.

-Lymfeknuter kan produsere og lagre lymfocytter (B-celler og T-celler). Både infeksjoner og autoimmune sykdommer aktiverer lymfeknuter som hover opp og blir ømme (lymfadenopati). Lymfeknutene er knyttet sammen gjennom lymfeårer.

Immunglobuliner

-Plasmacellene (stimulerte B-celler) produserer immunglobuliner som deles inn i fem klasser: IgM, IgG, IgA, IgE og IgD, hvorav IgM, IgG, IgE og IgA er av størst betydning i revmatologi.

-IgM dannes før IgG ved antigen-stimulering. Fertile kvinner har noe høyere IgM. Ved høy IgM skiller en polyklonal, oligoklonal og monoklonal økning. Poly- eller oligoklonal høy IgM ses ved leversykdommer, infeksjoner (tidlig respons) og autoimmune sykdommer. Monoklonal økning gir mistanke om makroglobulinemi (Waldenstöms), AA amyloidose og MUGS (monoklonal udefinert gammopati  av usikker signifikans). Lav IgM ses ved primær og sekundær immunsvikt.

-IgG er det viktigste immunglobulinet i beskyttelse mot infeksjoner. Det utgjør 75-80% av de sirkulerende immunglobulinene og har en halveringstid på 23 døgn. IgG dannes senere i sykdomsforløpet enn IgM ved infeksjoner. IgG kan i svangerskap passere placenta. Mange TNF-hemmere (biologiske legemidler) som brukes mot revmatoid artritt og andre revmatiske sykdommer, består av IgG, noe som er av betydning ved behandling i svangerskap. IgG er ofte polyklonalt forhøyet ved Sjøgrens sykdom. IgG inndeles i subklasser IgG1, IgG2, IgG3, IgG4 med flere som har ulike funksjoner. Ved IgG4 relaterte sykdommer er IgG4 ofte forhøyet i serum eller i vevet. Behandling med det biologiske legemiddelet rituksimab (mot revmatoid artritt, ANCA-vaskulitt som GPA, MPA, EGPA og andre) kan redusere IgG og øke infeksjonsrisiko. Monoklonal IgG ses i serum-elektroforese ved MUGS (se nedenfor) og myelomatose.

-IgE øker ved allergiske reaksjoner, parasitt-sykdommer og enkelte revmatiske sykdommer slik som EGPA (eosinofil granulomatose med polyangiitt / Churg-Strauss vaskulitt og eosinofil fasciitt).

-IgA finnes i slimhinner der den beskytter mot mikroorganismer. IgA avleires i nyrene ved IgA nefritt og i blodårer ved IgA-vaskulitt (Henoch-Scönleins purpura). IgA mangel ses hos 0,3% av befolkningen og disponerer blant annet for alvorlig forløp av systemisk lupus (SLE).

Paraproteiner, monoklonale komponenter og MUGS. Hos 2% av alle personer over 50 års alder påvises monoklonal gammopati. De fleste tilfellene er ikke assosiert med sykdomstegn og er av usikker betydning (Monoclonal gammopathy of undetermined significance = MUGS) (Ørstavik R, 2002). Ved MUGS er mengden paraprotein mindre enn 30g/L, og plasmacellene utgjør mindre enn 10% ved undersøkelse av benmargen. Man påviser ikke relaterte skader i skjelettet, for høyt kalsium i blod, anemi, trombocytopeni eller redusert nyrefunksjon, og det er ikke tegn til annen B-celle proliferativ sykdom/lymfom. Ofte anbefales å gjenta blodprøve med protein elektroforese årlig. Dersom mengden monoklonalt protein øker, anbefales henvisning til spesialist i blodsykdommer (hematolog).

Inflammasjon

Definisjon. Inflammasjon er en reaksjon fra organismens side overfor enhver vevsskade. Den har som hovedoppgave å begrense skaden, samt å sørge for reparasjon. Komplementsystemet og prostaglandiner er viktige mediatorer i inflammasjonsprosessen. Ved autoimmune revmatiske sykdommer aktiveres inflammasjonsprosessen ved en feil og vev- og organskader kan oppstå. Hensikten med immunsuppressiva medikamenter (kortikosteroider, DMARDs, JAK-hemmere, biologiske legemidler) er da å hemme inflammasjonsprosessen.

Akutt inflammasjon. Skade eller sykdom kan nesten umiddelbart utløse en akutt, kortvarig inflammasjon. Smerte, rødhet, redusert funksjon, hevelse og økt varme er klassiske symptomer, men kan være mer eller mindre fraværende (“silent inflammation”). Utmattelse, feber og kvalme kan også foreligge. Akutt inflammasjon varer få dager, subakutt inflammasjon 2-6 uker. Immundempende medikamenter, inklusiv biologiske legemidler og kortikosteroider, reduserer symptomene, noe som initialt kan vanskeliggjøre diagnostikken.

Akutt fase reaksjon. Inflammasjonen forårsaker er rekke endringer av plasmaproteinene som kalles akutt fase reaksjonen, slik en kan se ved serum-elektroforese. De fleste akutt fase proteiner produseres av hepatocytter som stimuleres hovedsakelig av Interleukin-1 (IL-1) og IL-6 og har en rekke biologiske funksjoner slik som koagulasjon, fibrinolyse, fagocytose m.m. Følgende substanser øker ved en betennelsesreaksjon: CRP, serum amyloid protein A, fibrinogen, haptoglobin, C3 og gammaglobulin. Albumin og transferrin synker.

Inflammatorisk reaksjon kan deles inn i tre faser

1. Vaskulær reaksjon
2. Eksudativ eller cellulær fase
3. Proliferativ (reparasjon) fase

Vaskulær reaksjon. Straks etter skaden eller tilsynekomst av et fremmed agens frigir mastceller og makrofager (det inate immunsystemet) kjemiske substanser som histamin, TNF og IL-1, IL-6). Disse stimulerer utvidelse av først venuler, deretter arterioler. Samtidig nedsettes gjennomblødningen i skadestedet med følge at blodvæske (plasma) siver ut i det skadede stedet.

Eksudativ eller cellulær fase. Neste skritt er en opphopning av leukocytter på skadestedet. Adhesjonsmolekyler på endotel i blodkar stimuleres slik at neutrofile granulocytter og monocytter fra blodet lettere kan passere gjennom blodåreveggen og infiltrere vevet. Monocyttene i vevet modner til makrofager som sammen med monocyttene fagocyterer og eliminere agens. Også plasmaproteiner som komplement og fibrinogen infiltrerer vevet og angriper patogene agens.

Proliferativ eller reparativ reaksjon. Reparasjonsprosessen skjer ved hjelp av celler som kan nydanne visse strukturer. Angioblaster vil for eksempel kunne danne nye blodkar, mens fibroblaster danner selve grunnsubstansen i arret. (Vaskulogenese – dannelse av kar fra progenitor-celler, Angiogenese – dannelse av kar fra preeksisterende kar “knoppskyting”).

Kronisk inflammasjon. Når immunsystemet ikke reparerer akutt inflammasjon, utvikles kronisk inflammasjon som kan vare i måneder og år. Årsaker kan være autoimmune revmatiske sykdommer (artritt-sykdommer, bindevevssykdommer, vaskulitt, autoinflammatoriske sykdommer) eller vedvarende sensitivitet for eksterne utløsere som fremmedlegemer og medikamenter.

Cytokiner og Interleukiner

Cytokiner er signalmolekyler i form av proteiner som kan være pro-inflammatoriske eller hemme inflammasjonen (anti-inflammatoriske).

-Proinflammatoriske cytokiner er viktige mediatorer i det inate immunsystemet. De produseres bl.a. av T-hjelper-celler,  makrofager og dendrittiske celler og omfatter interleukin-1 (IL-1), IL6, IL12, IL18, TNF-alfa, interferon gamma og granulocytt-makrofag koloni stimulerende faktor (GM-CSF). Dersom det inate immunsystemet ikke fjerner stimulerende agens, øker inflammasjonen ved utskillelse av proinflammatoriske cytokiner, og det spesifikke, adaptive immunsystemet aktiveres. Dendrittiske celler (inate immunsystem) kan aktivere naive T-celler (adaptive immunsystem) via binding på T-celle-reseptorer og gjennom kostimulerende signaler. En kortvarig og hensiktsmessig inflammasjon etterlater ofte et arr, men ellers blir prosessen avsluttet. Illustrasjon: www.scientificanimations.com via Wikipedia / CC BY-SA 4.0)

-Anti-inflammatoriske cytokiner som IL-10, TGF-beta og IL-4 utskilles av ulike celler. Hemming av pro-inflammatoriske cytokiner er viktige mekanismer i behandling av inflammatoriske revmatiske sykdommer.

Biologiske legemidler som hemmer proinflammatoriske cytokiner er TNF-hemmere, IL1-, IL-6, mens abatacept demper kostimulasjonen av T-lymfocyttene.

En kronisk betennelse er prinsipielt av to typer. Ved den ene typen oppstår en feil i prosessen underveis, og reaksjonen tar uhensiktsmessig lang tid. Den andre typen er kronisk fra starten av, og det er denne typen vi ser ved de revmatiske sykdommene. Kronisk inflammasjon kjennetegnes ved et betydelig engasjement av celler og relativt lite opphopning av vevsvæske. Dessuten sees samtidig destruksjon og reparasjon.

Komplementsystemet

Komplementsystemet er i evolusjonen en av de eldste delene av det innate immunsystemet og er essensielt i eliminering av patogene agens, men uhensiktsmessig aktivering blant annet ved autoimmune sykdommer kan medføre alvorlige skader på vev og organer. Ved aktivering av komplementsystemet blir en serie plasmaproteiner aktivert og inngår i komplekser med hverandre. Under serie-reaksjonen dannes stadig mediatorer som hver for seg har spesifikke funksjoner. Komplement C4b vil for eksempel virke virusnøytraliserende, mens C8 og C9 har cytolytiske effekter.

-Den klassiske aktiveringsveien starter med at C1q reagerer med et antigen-antistoff kompleks. Så følger de andre komplement-faktorene på rad og rekke.

-Den alternative aktiveringsveien består av at C3 aktiveres direkte også lektin- og alternativ aktiveringsveiene ender via C3 og C5 med sluttproduktene som måles med TCC (Terminalt Complement Complex).

At komplementsystemet er aktivert, kan også måles med bestemmelse av komplement-aktiveringsprodukt, og mer direkte ved å bestemme serumkonsentrasjonene av C3 og C4 som forventes lave når komplement forbrukes.

Ved SLE er komplement på den ene siden en viktig patogenetisk del av inflammasjons-kaskaden. For det andre forekommer kjente genetiske defekter for deler av komplement-systemet (C1q mangel) som disponerer for (alvorlig) SLE. Spesielt ved SLE påvises nedslag av komplement i nyrer, hud og annet affisert vev. Måling av komplement C3 og C4 kan være nyttig i vurderingen av sykdomsaktivitet.

Behandlingsmessig har pasienter med C1q mangel vist god effekt av det biologiske legemiddelet eculizumab som hemmer komplement C5 (Pickering MC, 2015; Coppo R, 2015). Mot ANCA-vaskulitt har utprøving av avacopan som hemmer C5a reseptor vist lovede resultater (Jayne D, 2019).

Apoptose

Definisjon. Ordet kommer fra gresk og karakteriserer kronbladenes fall fra blomsten. En aktiv prosess som fører til organisert ødeleggelse av cellen (programmert celledød). Dette er i utgangspunktet en normal prosess og dermed et viktig ledd i balansen mellom celleproliferasjon og celledød. En antar at 90 av cellene dør i apoptose, mens resten dør av nekrose (celleskade). Til forskjell fra nekrose skjer det ved apoptose lite utslipp av intracellulært materiale, og prosessen ledsages ikke av inflammasjon. Tvert imot, apoptoptiske celler frigjør anti-inflammatoriske metabolitter (via panneksin 1-kanaler) (Medina CB, 2020).

Patogenese. Apoptose i en celle induseres ofte ved at Fas (“døds-reseptor”) på overflaten av cellen bindes til sin ligand Fas (FasL). Bindingen mellom Fas og FasL fører til aktivering av flere intracellulære signalveier, bl.a. en som involverer aktivering av ulike kaspaser. Kaspasene aktiverer endonukleaser (DNAser) og stimulerer til endringer av celleoverflaten. Kaspasene påvirkes av celledød-faktorer, fravær av overlevelses-faktorer, celleskade og skade på DNA. Ved ikke-reparativ skade av DNA vil p53 (genomets vokter) indusere dannelse av heterodimeren bcl-bax med apoptose av cellen til følge. BcI2 som er lokalisert til mitokondriemembranen, hemmer kaspasene og beskytter dermed mot apoptose. IL-1, TGF-beta og alfa- hemmer også apoptose. Fas-antigenet er et overflateprotein som tilhører TNF familien og er viktig for destruksjon av aktiverte T-Iymfocytter.

Ved SLE er det påvist økte mengder apoptotiske celler i perifert blod. Dette er sannsynligvis et tegn på nedsatt evne til å fjerne slike celler. Hvis slike celler med tiden isteden destrueres ukontrollert, kan intracellulære antigener frigis. Mot slike antigener er det ikke utviklet immunologisk toleranse. På denne måten kan autoimmunitet induseres.

NETs (Neutrophil Extracellular Traps)

Definisjon. NETs er viktige når neutrofile leukocytter dreper bakterier. NETS består av store garn-lignende strukturer som blant annet inneholder myeloperoksydase (MPO) og proteinase 3 (PR3) (jfr. ANCA-vaskulitt der antistoffer mot disse proteinene er sentrale i patogenesen).

Patogenese. NETs brer seg ut i det ekstracellulære rom. Studier viser at NETs også er av betydning for utviklingen av autoimmune sykdommer ved at NETs leverer multiple autoantigener til immunsystemet slik at en inflammasjons-prosess utløses. Antakelig kan NETs også øke den inflammatoriske responsen (He Y, 2018). Illustrasjon: Illustrasjon til høyre: NETS: Urban CF, Ermert D, Schmid M, Abu-Abed U, Goosmann C, et al. 2009  PLoS Pathog 5(10). CC BY 2,5

Ekstracellulære vesikler

Definisjon. Ekstra-cellulære vesikler (EV) er viktige mediatorer i kommunikasjonen mellom alle typer celler. EV transporterer proteiner, mRNA, MiRNA og lipider. Tre typer EV er identifisert: eksosomer (< 100 nm.), mikrovesikler (100–1000 nm.)  og apoptotiske legemer (1000–5000 nm.) som klassifiseres etter deres størrelse og funksjon.

Revmatiske sykdommer. EV er blitt isolert ved flere revmatiske sykdommer, inklusiv Sjøgrens sykdom , revmatoid artritt og artrose. Pasienter med revmatiske sykdommer har økt nivå av EV assosiert til inflammasjon og komplement-aktivering.

Patogenese og terapeutisk potensiale. Flere celle-typer i det inate immunsystemet kan utløse EV, inkludert NK celler, makrofager, monocytter og dendrittiske celler (Aqrawi LA, 2019).  I tillegg til sine fysiologiske og patofysiologiske funksjoner, har EV terapeutisk potensiale ved at de kan tenkes å kunne frakte medikamenter til inflammatoriske celler (Chen X-M, 2019).

Prostaglandiner

Definisjon. Cellene som deltar i inflammasjonen, påvirker også produksjonen av en rekke mediatorer som kalles prostaglandiner. De ulike prostaglandinenehar ulike virkninger, til dels motsatt rettede virkninger på cellene.

Patogenese. Først skjer en frigivelse av arakidonsyre fra celleveggen etter aktivering av fosfolipase A2. Ved hjelp av enzymer, som bl.a. cyklooksygenase (COX), dannes så prostaglandin E2 (PGE2), prostaglandin D2, prostacyclin PGI2 og leukotrien B-F4. Feber medieres ved at PGE2 påvirker neuroner i det preoptiske området, dorso-mediale hypothalamus og nucleus raphe pallidus (en samling av nevroner) i medulla oblongata. Deretter aktiveres det sympatiske nervesystemet som gir muskelskjelvinger og vasokonstriksjon i huden. PGE2 aktiveres av pyrogener, enten endogent (IL-1, IL-6 og TNF-a) eller eksogent (lipopolysakkarider fra bakterienes cellevegg). Smerte oppstår på grunn av prostaglandinenes effekt. Disse mediatorene virker ikke bare inflammasjonsfremskyndende, men også hemmende på den inflammatoriske reaksjonen.

COX- og COX-2. De fleste av NSAIDs hemmer syntesen av prostaglandiner enten ved å hemme Cox eller lipoksygenase. Det finnes to isomere former av førstnevnte, Cox-1 og Cox-2. Cox-1 medierer dannelsen av prostaglandiner som opprettholder normale fysiologiske funksjoner, mens Cox-2 medierer produksjonen av prostaglandiner ved inflammasjon. COX-2 finnes i få vev, men kan induseres av pro-inflammatoriske cytokiner, som f. eks. IL-1. Synovialhinnen har både COX-1 og COX-2.

Konklusjon for kliniske forhold

Inflammasjon er naturlig, hensiktsmessig og nødvendig. Kronisk inflammasjon er som oftest uhensiktsmessig. Å dempe en inflammasjon er oftest kun symptomatisk terapi, men kan holde den autoimmune sykdommen i sjakk så lenge behandlingen vedvarer. Å fjerne antigenet som utløste reaksjonen vil være kurativ behandling, forutsatt at antigenet er identifisert. Det er få revmatiske sykdommer med kjent antigen: urinsyregikt, kolesterol-embolier, kreft-utløst dermatomyositt, avstøtningsreaksjon (GVHD), infeksjoner som septisk artritt, borreliose og Whipples sykdom. Revmatologien har som må å helbrede revmatiske sykdommer, men veien dit er lang. Med økende kjennskap til immunsystemets funksjoner har vi oppnådd medikamenter som kontrollerer inflammatoriske revmatiske sykdommer effektiv på en måte vi ikke har sett maken til tidligere. Enda mer kunnskap på dette område antas å kunne forbedre behandlingsmulighetene ytterligere.

Litteratur

Scherer HU, 2020 (etiologi ved revmatoid artritt)

Zimmermann KA, 2018 (Immune system, Lifescience)

Murphy, Travers & Wa/port. Janeway’s Immunobiology. Garland Science.