133 Alopeci, hårtap, håravfall (REV 022)

Diagnosekoder ICD-10: L 63

Definisjon

Alopeci, eller hårtap, er relevant for revmatologer på grunn av sammenhengen med systemisk lupus og andre revmatiske sykdommer. Alopecia areata, en autoimmun tilstand som forårsaker flekkvis hårtap, er spesielt viktig å kjenne til. Denne tilstanden kan ramme hodebunnen og andre deler av kroppen, inkludert øyebryn, øyevipper, armhuler og kjønnsorganer. Selv negler kan påvirkes (Rudnika L. 2024).

Epidemiologi

Omtrent 2% av befolkningen opplever sykelig alopeci, og hos 1% blir tilstanden kronisk. Alopecia areata forekommer i alle aldre og etnisiteter, med en prevalens på 0,2 %. Ved SLE ses alopeci hos 27-64 % av pasientene og er inkludert i klassifikasjonskriteriene for sykdommen. Androgen alopeci, den vanligste formen for hårtap, er ikke en sykdom, men en genetisk betinget tilstand som rammer 50 % av menn og 15 % av kvinner, spesielt etter overgangsalderen (Sorbellini E, 2018).

Sykdomsårsaker

Årsakene til alopeci er mange og alopeci inndeles i ulike subgrupper, til dels relatert til årsak. Omfattende oversikt finnes i supplerende litteratur (Pratt CH, 2017). 

• Alopecia areata. Denne formen er relevant for revmatologi fordi den antas å være en autoimmun prosess, der kroppens immunforsvar angriper hårsekkene. I noen tilfeller er den assosiert med autoimmune sykdommer som thyreoideasykdommer, psoriasis, vitiligo, inflammatorisk tarmsykdom (IBD), samt lupus (SLE og diskoid lupus), sarkoidose, amyloidose og revmatoid artritt. Alopecia areata fører til flekkvis hårtap, men i noen tilfeller kan det utvikle seg til totalt hårtap på hodet (alopecia totalis) eller på hele kroppen (alopecia universalis).
• Androgen type. Denne formen vanligste formen for alopeci er hormonelt betinget og vanligvis av genetisk årsak. Den rammer både menn og kvinner. Hos menn kalles det ofte “måne”, mens det hos kvinner kjennetegnes ved tynnere hår på toppen av hodet. Miljøfaktorer som fysisk og psykisk stress, infeksjoner, medikamenter og forgiftninger kan også bidra. Hos små barn kan alopecia areata være en del av CANDLE syndromet.
• Andre typer:
  • Telogen effluvium: Denne tilstanden kjennetegnes ved økt hårtap som følge av en forstyrrelse i hårets vekstsyklus. Det kan utløses av stress, graviditet, fødsel, infeksjoner, medisiner eller mangel på næringsstoffer.
  • Anageneffluvium: Dette er en form for hårtap som oppstår når håret går for tidlig over i hvilefasen (telogen). Det kan skyldes cellegiftbehandling, stråling eller andre toksiske påvirkninger.
  • Traksjon alopecia: Dette skyldes langvarig stramming av håret, for eksempel ved bruk av hestehale, fletter eller extensions. Det kan føre til permanent hårtap hvis det ikke oppdages og behandles.
  • Cikatriciell alopeci: Dette er en sjelden tilstand der hårsekkene blir ødelagt og erstattet av arrvev. Det finnes flere ulike former for cikatriciell alopeci, og årsaken er ofte ukjent.
• Andre årsaker til alopeci:
  • -Endokrinologisk: Endokrinologiske sykdommer: Hypo-/hypertyreose, hyperparatyreose, diabetes, hypopituitarisme, hyperprolaktinemi. Testikulær underfunksjon ved genetiske sykdommer (for eksempel Klinefelder syndrom). Samtidig tap av kroppshår er vanlig. Også polycystisk ovariesyndrom (PCOS) kan medføre hårtap.
  • -Medikamenter: Heparin, kumarin (Marevan), cytostatika, androgener, folinsyre antagonister (metotreksat), leflunomid., amfetamin, salisylater, Vitamin-A overforbruk. 
  • -Infeksjoner: Etter alvorlig febersykdom. Soppinfeksjoner i form av tinea capitis,  favus og telogen effluvium (se mer utredning, klinisk undersøkelse). Sjelden: syfilis, tyfus.
  • -Avlæring av mucin i huden: Alopecia mucinosa.
  • -Svangerskap: Postpartum hårtap
  • -Diverse: Kirurgi, jernmangel, underernæring. Alopecia mucinosa (follikulære papler/plakk på hodebunn, ansikt og nakke) kan hos eldre være uttrykk for mycosis fungoides eller lymfom. Idiopatisk (uten kjent årsak). Arr-dannende: Diskoid lupus, lichen ruber planus, infiltrerende metastaser.

Symptomer

Diagnosen og bakenforliggende årsak til alopeci baseres på en grundig anamnese og klinisk undersøkelse supplert med laboratorieprøver. I noen tilfeller er biopsi nødvendig. Revmatologen kan gjøre en innledende vurdering, men uttalte og progredierende symptomer bør utredes i samarbeid med hudlege. Alvorlig diffust hårtap (diffus telogen effluvium) oppstår vanligvis 3-4 måneder etter utløsende årsak.

Utredning

Anamnese.

Det er viktig å kartlegge forløpet. Ved alopecia areata kan hårtapet skje raskt, mens andre former utvikler seg over måneder. Utover eventuell revmatisk sykdom er pasientens allmenntilstand, kosthold, tegn på jernmangel, skjoldbruskkjertelsykdom, hormonmangel, stress og uro relevante faktorer. Ved ukjent årsak kan også hårpleierutiner være av betydning. Arvelige tilstander med hårtap bør også undersøkes.

Klinisk undersøkelse.

Alopecia areata kan gi hårtap i et enkelt område, over hele hodebunnen og øyebrynene (alopecia totalis), eller over hele kroppen (alopecia universalis). Androgen alopeci gir hårtap frontalt og på tinningene hos menn, og sentralt på hodebunnen hos kvinner. Soppinfeksjoner (tinea capitis) gir flekkvis hårtap med rødt, kløende utslett, mens favus gir hårtap med tykke, gule skorper. Telogen effluvium gir diffus uttynning av håret, ofte etter stress. Alopecia mucinosa kjennetegnes av hudforandringer på hodebunnen.

Laboratorieprøver: Celletellinger inkludert differensialtelling av leukocytter, transferinreseptor (jern), TSH, f-T4, autoantistoffer inklusiv ANA. Hormonprøver kan omfatte testosteron, ovarialhormoner (østrogen, progesteron), luteiniserende hormon (LH) og follikkelstimulerende hormon (FSH). Soppdiagnostikk er ofte en del av utredningen.

Bildediagnostikk kan differensialdiagnostisk omfatte røntgen eller CT thoraks, MR- undersøkelser av lokale resistenser som ved mistanke om bakenforliggende mycosis fungoides (ved alopecia mucinosa).

Alvorlighetsgradering

Alvorlighetsgraden av alopecia kan vurderes klinisk og ved hjelp av Severity of Alopecia Tool (SALT) og Alopecia Areata Scale (AAS). SALT-skår ≥ 20 indikerer behov for systemisk behandling (Rudnika L. 2024).

Behandling

Behandling bør skje i samarbeid med hudlege/dermatolog. Ved autoimmun alopecia areata brukes ofte lokalbehandling med kortikosteroider (f. eks. klobetasol) over 3-6 måneder. Tidlig behandling er spesielt viktig ved mistanke om arrdannende alopeci, som ved diskoid lupus i hodebunnen. Ved behov brukes også systemisk kortikosteroider (f. eks. prednisolon) i nedtrappende dose over 6 uker. Annen lokal- eller systemisk behandling kan være aktuelt etter vurdering av dermatolog. For voksne kan systemisk behandling med JAK-hemmeren baracitinib (Olumiant) eller ritlecitinib (Litfulo) være indisert. Andre medikamenter som brukes er ciclosporin, metotreksat og azathioprin (Rudnika L. 2024). Ved soppinfeksjon (tinea capitis) brukes antifungal medikasjon.

Litteratur

Al Aboud AM, 2024

Pratt CH, 2017

Thiedke CC, 2003