ANDRE SYKDOMMER (REV 063-REV 077)
133 Alopeci, hårtap, håravfall (REV 022)
Jan Tore Gran and Øyvind Palm
Kjennetegn på alopeci
Alopecia areata betegner flekkvis hårtap (ofte myntformet) som kan være assosiert med SLE eller annen revmatisk sykdom. Soppinfeksjon er en differensialdiagnose
Alopecia totalis/universalis beskriver mer omfattende håravfall som kan omfatte øyebryn, øyevipper, armhuler og perigenitalt. også negler kan angripes.
Diagnosekoder ICD-10: L 63
Definisjon
Alopeci, eller hårtap, er relevant for revmatologer på grunn av sammenhengen med systemisk lupus og andre revmatiske sykdommer. Alopecia areata, en autoimmun tilstand som forårsaker flekkvis hårtap, er spesielt viktig å kjenne til. Denne tilstanden kan ramme hodebunnen og andre deler av kroppen, inkludert øyebryn, øyevipper, armhuler og kjønnsorganer. Selv negler kan påvirkes (Rudnika L. 2024).
Epidemiologi
Omtrent 2% av befolkningen opplever sykelig alopeci, og hos 1% blir tilstanden kronisk. Alopecia areata forekommer i alle aldre og etnisiteter, med en prevalens på 0,2 %. Ved SLE ses alopeci hos 27-64 % av pasientene og er inkludert i klassifikasjonskriteriene for sykdommen. Androgen alopeci, den vanligste formen for hårtap, er ikke en sykdom, men en genetisk betinget tilstand som rammer 50 % av menn og 15 % av kvinner, spesielt etter overgangsalderen (Sorbellini E, 2018).
Sykdomsårsaker
Årsakene til alopeci er mange og alopeci inndeles i ulike subgrupper, til dels relatert til årsak. Omfattende oversikt finnes i supplerende litteratur (Pratt CH, 2017).
- Alopecia areata. Denne formen er relevant for revmatologi fordi den antas å være en autoimmun prosess. I noen tilfeller er den assosiert med autoimmune sykdommer som thyreoideasykdommer, psoriasis, vitiligo, inflammatorisk tarmsykdom (IBD), samt lupus (SLE og diskoid lupus), sarkoidose, amyloidose og revmatoid artritt.
- Androgen type. Denne formen er hormonelt betinget og den vanligste årsaken er genetisk. Miljøfaktorer som fysisk og psykisk stress, infeksjoner, medikamenter og forgiftninger kan også bidra. Hos små barn kan alopecia areata være en del av CANDLE syndromet.
- Andre årsaker til alopeci:
- -Endokrinologisk: Endokrinologiske sykdommer: Hypo-/hypertyreose, hyperparatyreose, diabetes, hypopituitarisme, hyperprolaktinemi. Testikulær underfunksjon ved genetiske sykdommer (for eksempel Klinefelder syndrom). Samtidig tap av kroppshår er vanlig.
- -Medikamenter: Heparin, kumarin (Marevan), cytostatika, androgener, folinsyre antagonister (metotreksat), leflunomid., amfetamin, salisylater, Vitamin-A overforbruk.
- -Infeksjoner: Etter alvorlig febersykdom. Soppinfeksjoner i form av tinea capitis, favus og telogen effluvium (se mer utredning, klinisk undersøkelse). Sjelden: syfilis, tyfus.
- -Avlæring av mucin i huden: Alopecia mucinosa.
- -Svangerskap: Postpartum hårtap
- -Diverse: Kirurgi, jernmangel, underernæring. Alopecia mucinosa (follikulære papler/plakk på hodebunn, ansikt og nakke) kan hos eldre være uttrykk for mycosis fungoides eller lymfom. Idiopatisk (uten kjent årsak). Arr-dannende: Diskoid lupus, lichen ruber planus, infiltrerende metastaser.
Symptomer
Diagnosen og bakenforliggende årsak til alopeci baseres på en grundig anamnese og klinisk undersøkelse supplert med laboratorieprøver. I noen tilfeller er biopsi nødvendig. Revmatologen kan gjøre en innledende vurdering, men uttalte og progredierende symptomer bør utredes i samarbeid med hudlege. Alvorlig diffust hårtap (diffus telogen effluvium) oppstår vanligvis 3-4 måneder etter utløsende årsak.
Utredning
Anamnese.
Det er viktig å kartlegge forløpet. Ved alopecia areata kan hårtapet skje raskt, mens andre former utvikler seg over måneder. Utover eventuell revmatisk sykdom er pasientens allmenntilstand, kosthold, tegn på jernmangel, skjoldbruskkjertelsykdom, hormonmangel, stress og uro relevante faktorer. Ved ukjent årsak kan også hårpleierutiner være av betydning. Arvelige tilstander med hårtap bør også undersøkes.
Klinisk undersøkelse.
Alopecia areata kan gi hårtap i et enkelt område, over hele hodebunnen og øyebrynene (alopecia totalis), eller over hele kroppen (alopecia universalis). Androgen alopeci gir hårtap frontalt og på tinningene hos menn, og sentralt på hodebunnen hos kvinner. Soppinfeksjoner (tinea capitis) gir flekkvis hårtap med rødt, kløende utslett, mens favus gir hårtap med tykke, gule skorper. Telogen effluvium gir diffus uttynning av håret, ofte etter stress. Alopecia mucinosa kjennetegnes av hudforandringer på hodebunnen.
Laboratorieprøver: Celletellinger inkludert differensialtelling av leukocytter, transferinreseptor (jern), TSH, f-T4, autoantistoffer inklusiv ANA. Hormonprøver kan omfatte testosteron, ovarialhormoner (østrogen, progesteron), luteiniserende hormon (LH) og follikkelstimulerende hormon (FSH). Soppdiagnostikk er ofte en del av utredningen.
Bildediagnostikk kan differensialdiagnostisk omfatte røntgen eller CT thoraks, MR- undersøkelser av lokale resistenser som ved mistanke om bakenforliggende mycosis fungoides (ved alopecia mucinosa).
Alvorlighetsgradering
Alvorlighetsgraden av alopecia kan vurderes klinisk og ved hjelp av Severity of Alopecia Tool (SALT) og Alopecia Areata Scale (AAS). SALT-skår ≥ 20 indikerer behov for systemisk behandling (Rudnika L. 2024).
Behandling
Behandling bør skje i samarbeid med hudlege/dermatolog. Ved autoimmun alopecia areata brukes ofte lokalbehandling med kortikosteroider (f. eks. klobetasol) over 3-6 måneder. Tidlig behandling er spesielt viktig ved mistanke om arrdannende alopeci, som ved diskoid lupus i hodebunnen. Ved behov brukes også systemisk kortikosteroider (f. eks. prednisolon) i nedtrappende dose over 6 uker. Annen lokal- eller systemisk behandling kan være aktuelt etter vurdering av dermatolog. For voksne kan systemisk behandling med JAK-hemmeren baracitinib (Olumiant) eller ritlecitinib (Litfulo) være indisert. Andre medikamenter som brukes er ciclosporin, metotreksat og azathioprin (Rudnika L. 2024). Ved soppinfeksjon (tinea capitis) brukes antifungal medikasjon.
Litteratur
