Epidemiologi

Prevalensen av artrittsykdommer varierer avhengig av den spesifikke tilstanden. Revmatoid artritt (RA), psoriasisartritt og urinsyregikt er blant de vanligste.

Artritt. Omtrent 2-5% av befolkningen har eller har eller har hatt en artrittsykdom.

• Revmatoid artritt. Den vanligste kroniske artritt-sykdommen, revmatoid arteritt (RA) forekommer hos 0,5-1% av befolkningen (Pedersen JK, 2011) i alle aldre, men er vanligst fra 55 års alder. Studier viser en interessant trend: RA var omtrent dobbelt så hyppig på 1950-tallet som 50 år senere (Uhlig T, 2004). Samtidig har overlevelsen ved RA økt betraktelig. Mer om artritt kan leses i eget kapittel.

• Urinsyregikt: er en av de vanligste inflammatoriske revmatisk sykdommene og rammer omtrent 3-6% av menn og 1-3% av kvinner i vestlige land (Dalbeth N, 2016).

Spondyloartritt rammer ca. 0,45% av befolkningen.

• Ankyloserende spondylitt/Bekhterevs sykdom/aksial SpA er genetisk relatert til HLA-B27 som er hyppigere i Nord- enn i Sør-Europa. I Nord-Norge er det rapportert en relativt stabil insidens over en 34 års periode (1970-2004) med en prevalensen på 0,26% (Bakland G, 2005). Typisk debuterer sykdommen med inflammatorisk ryggsmerte før 45 års alder. En mer detaljert oversikt finnes i eget kapittel om spondyloartritt.
• Psoriasisartritt: I en norsk studie var prevalensen 0,1-0,2% (Madland TM , 2005). En svensk studie viste at psoriasisartritt utgjør mer enn 50% av spondyloartrittene (Haglund E, 2010). Sykdommen er vanligst i aldersgruppen 40-59 år (Madland TM, 2005) med ganske lik fordeling mellom kjønnene. Omtrent 10-30% av personer med psoriasis utvikler psoriasisartritt (Alinaghi F, 2019).

For mer detaljert informasjon om epidemiologi, se respektive kapitler om artritt og spondyloartritt.

Litteratur: Gabriel SE, 2009

Genetikk

Inflammatoriske, autoimmune revmatiske sykdommer er multifaktorielle og skyldes et komplekst samspill mellom genetiske og miljømessige faktorer. I motsetning til monogene sykdommer, som mange autoinflammatoriske (feber-) syndromer og Marfans sykdom hvor én enkelt genmutasjon er årsaken, er utviklingen av autoimmune revmatiske sykdommer polygen. Dette innebærer at multiple gener bidrar til sykdomsrisikoen, i tillegg til miljøfaktorer som alder, kjønn, infeksjoner og ernæring.

Tvillingstudier er verdifulle for å belyse betydningen av genetikk og miljøfaktorer ved sykdomsutvikling. Eneggede tvillinger er genetisk identiske, mens toeggede tvillinger deler omtrent 50% av genene sine, likt som andre søsken. Ved monogene sykdommer vil eneggede tvillinger nesten alltid utvikle samme sykdom (nær 100% konkordans). For multigenetiske sykdommer, som autoimmune revmatiske sykdommer, varierer konkordansen hos eneggede tvillinger mellom 5 og 70%, og er lavere hos toeggede tvillinger. Dette illustrerer at både genetiske og miljømessige faktorer er viktige for sykdomsutvikling.

Litteratur: Rheumatology.org

Patogenese ved artritt og spondyloartritt

Fremskritt innen immunologiske teknikker og genetiske analyser har gitt oss en stadig dypere forståelse av patogenesen ved artritt og spondyloartritt. Disse sykdommene er karakterisert ved et brudd på immunologisk selvtoleranse, som utløser en kaskade av autoimmune og inflammatoriske reaksjoner.

Immunologiske mekanismer:

• Aktivering av immunceller, som T-celler, B-celler og makrofager, i ledd og enteser.
• Produksjon av inflammatoriske cytokiner, som TNF-α, IL-1 og IL-6, som driver inflammasjon og vevsskade.
• Aktivering av fibroblaster, som uttrykker RANKL og M-CSF (makrofag-koloni-stimulerende faktor). M-CSF stimulerer differensiering av pre-osteoklaster til benresorberende osteoklaster, noe som bidrar til bendestruksjon.

Persontilpasset behandling Innsikt i sykdomsmekanismene har muliggjort utvikling av mer målrettet og persontilpasset behandling (Liu E, 2019). Eksempler inkluderer:

• JAK-hemmere (Janus kinase-hemmere), som blokkerer Janus kinase-signalveier og dermed reduserer produksjonen av pro-inflammatoriske cytokiner.
• Biologiske legemidler, som TNF-hemmere, som nøytraliserer spesifikke cytokiner involvert i inflammasjonsprosessen.

Revmatoid artritt (RA) er en klassisk autoimmun sykdom med en patogenese som har fellestrekk med andre artrittsykdommer. Synovialhinen (leddhinnen) er det primære målet for den inflammatoriske prosessen. I forløpet  av leddinflammasjonen prolifererer makrofag– eller fibroblast-lignende synoviocytter (henholdsvis MLS og FLS) og forårsaker pannus som invaderer og destruerer leddbrusk. Disse cellene er hovedansvarlige for inflammasjon og skade i leddene. Vennligst les mer i kapitlet om anatomi, fysiologiske og patologiske prosesser.

Autoantistoffer som anti-CCP, påvises hos 50-80% av pasientene ved revmatoid artritt og bidrar til leddinflammasjon og erosjoner.

Erosjoner i leddrelatert bensubstans begynner tidlig og progredierer i relasjon til sykdommens alvorlighetsgrad. Utløsere faktorer er synovial inflammasjon, proinflammatoriske cytokiner, autoantistoff og RANKL (receptor activator of nuclear factor κB ligand).  Mer om revmatoid artritt kan leses i eget kapittel.

Forståelse av patogenesen er essensielt for å forstå effekten av medikamentell behandling ved RA. Spesifikke medikamenter rettes mot ulike ledd i den patogenetiske kjeden, inkludert T- og B-celler, pro-inflammatoriske mediatorer, signal molekyler og synovium spesifikke molekyler (Fang O, 2020).

Sykdomsmanifestasjoner og kliniske uttrykksformer

Akutt artritt. Artritt-sykdommer omfatter akutte tilstander som reaktiv artritt, urinsyregikt og infeksiøs/septisk artritt. Disse har sine respektive typiske akutte debutsymptomer som er forskjellig fra vanlig debut av revmatoid artritt (RA) og psoriasisartritt. Også forløpet er forskjellig. De sist nevnte utvikler seg over uker-til måneder og vedvarer dersom behandlingen ikke kontinueres (kronisk artritt).

Symmetrisk og asymmetrisk artritt. Ved revmatoid artritt ses typisk symmetrisk artritt som innebærer at nesten de samme leddene på hver side av kroppen angripes, for eksempel hendenes MCP og PIP-ledd, håndledd, ankler og forføtters MTP-ledd. Psoriasisartritt har vanligvis en mindre symmetrisk (asymmetrisk) distribusjon av ledd-manifestasjonene.

Også sykdomforløpene varierer innen hver diagnose, slik at hver diagnose har sine særtrekk. For nærmere informasjon vises til beskrivelsene av de respektive sykdommene:

REV 006