Diagnosekoder ICD-10: M15.9 (uspesifisert, generalisert)

Definisjon

Artrose (engelsk “osteoarthritis” eller “arthritis”) kalles på folkemunne ofte “gikt” eller “slitasjegikt”. Symptomene varierer fra ingen symptomer til betydelige smerter og nedsatt fysisk funksjon. Artrose er den vanligste leddsykdommen blant eldre personer (Kloppenburg M, 2025; Glyn-Jones S, 2015).

Sykdommen begynner i Ieddbrusken som  gradvis blir nedbrutt.  Prosessen kan føre til sekundær inflammasjon med synovitt-tegn (f. eks ved ultralydundersøkelse) og benmargsødem (på MR) i eller omkring de angrepne leddene (Mathisen A, 2017).

Artrose kan deles inn i to hovedtyper: sekundær artrose som oppstår etter skade eller sykdom i ledd og primær artrose der årsaksforholdene ikke fullstendig klarlagt.

Uansett type artrose foreligger en forstyrrelse i balansen mellom oppbygging og nedbrytning av leddbrusken (Berenbaum F. Osteoarthritis Cartilage. 2013).

Artrose kan ramme enkelte ledd som knær, hofter eller finger- og tåledd (MTP-1) (lokalisert artrose). Eller være generalisert, definert ved manifestasjoner i enten hender eller rygg i tillegg til minst to andre leddområder (ACR: Altman R, Asch E, 1986; EULAR: Zhang W, Doherty M, 2009).

Historikk

Artrose er en gammel sykdom som har blitt påvist hos både neandertalere og de gamle egypterne.

I 1793 beskrev Sandifort av Leiden artrose i hofteleddene, og William Heberden den eldre beskrev i 1802 Heberdens artrose og Heberden-knuter (i DIP-leddene i fingrene). Begrepet “osteoartrose” (osteoarthritis) ble introdusert av Dr. John K. Spencer fra Storbritannia i 1886 for å skille tilstanden fra generell “artritt” (Senthelal S, 2020).

På slutten av 1800-tallet ble røntgen en revolusjon for artrosediagnostikken.

I 1952 lanserte Kellgren JH og  Moore R begrepene primær og sekundær artrose. Heberden-knuter ble knyttet til primær og generalisert artrose, mens sekundær artrose ble beskrevet som affeksjon av ett skadet ledd. Den klassiske Kellgren-Lawrence-skalaen fra 1950-talletgraderer alvorlighetsgraden av artrose basert på røntgenfunn. I nyere tid har ultralyd og MR gitt en mer detaljert forståelse av sykdommen.

Den medikamentelle behandlingen har også utviklet seg. Mens smertestillende som paracetamol og NSAIDs fortsatt er viktige for smertelindring, er det nå større fokus på de potensielle bivirkningene, spesielt ved langvarig bruk. Forskning på sykdomsmodifiserende artrosemidler har også fått stor oppmerksomhet, men foreløpig er ingen av disse medisinene godkjent for generell bruk.

Patogenese

Utviklingen av artrose er en langsom prosess. Det fysiologiske målet er å reparere eller stabilisere leddet etter skader og aldringsprosesser. Imidlertid fører reparasjonsprosessen til overkompensering med brusk- og benvevsskade, kalsifisering (kondroosteofytter) og noe inflammasjon med lokal fortykkelse av synovium og ødem (Berenbaum F, 2013).

Leddbrusken spiller en sentral rolle i patogenesen. På mikroskopisk nivå ser man skader på kollagenmatriks, noe som fører til at kondrocyttene øker i antall og aggregerer. Hypertrofiske kondrocytter danner bruskutvekster som ossifiseres til osteofytter. Etter hvert som kollagenmatrisen skades, går kondrocytter i apoptose. Feilaktig mineralisert kollagen fører til hypertrofe ledd og cyster. I noen tilfeller dannes også erosjoner (erosiv artrose) (Stewart HL, 2018).

Immunologisk ser man at interleukiner induserer proteolytiske enzymer som bryter ned leddbrusk (Struglics A, 2015: Schäfer N, 2022). Redusert kondrocyttfunksjon hos eldre antas også å være en medvirkende faktor.

Årsaker til sekundær artrose. Traumer og overbelastninger, tidligere artritt, kondrokalsinose/pyrofosfatartritt og medfødte sykdommer som kondrodysplasier eller hoftedysplasi kan medføre sekundær artrose. Overvekt er en klar risikofaktor for utvikling av artrose i vektbærende ledd.

Sjeldne predisposisjoner omfatter kongenitale leddsykdommer (autoinflammatoriske sykdommer, metabolske sykdommer), inflammatorisk eller septisk artritt, avaskulær nekrose, Pagets sykdom, osteopetrose, osteokondritt, hemokromatose, Wilsons sykdom, hemoglobinopatier, Ehlers-Danlos og Marfans syndrom.

Genetiske forhold

Håndartrose har ofte en arvelig komponent. Genomdekkende assosiasjonsstudier (GWAS) har identifisert flere aktuelle gener, inkludert noen som koder for kollagen type II, IV, V og VI (van Meurs, 2017).

ALDH1A2 genet synes å være spesielt assosiert med håndartrose. Dette genet koder for et enzym som er involvert i metabolismen av retinoider (vitamin A-derivater). Denne sammenhengen kan være av betydning for fremtidig behandling av håndartrose, siden retinoider kan tenkes kunne å påvirke sykdomsprosessen (Styrkarsdottis U, 2023).

Epidemiologi

En norsk studie fant en samlet prevalens av artrose blant voksne over 25 år på 14,7 % for kvinner og 12,8 % for menn. Tilsvarende i knær var 7,3 %, i hofter 5,8 % og i hender 5,6 % (Grotle M, 2008).

Forekomsten av artrose øker lineært med alderen. Når artrose også påvises hos personer helt ned i 30-årsalderen, dreier det seg vanligvis om sekundær artrose (Slatkowsky-Christensen, B Norsk epidemiologi, 2009).

Symptomer

Symptomene ved artrose varier betydelig. Mange påvises bare radiografisk og er asymptomatiske. En typisk symptom-triade er imidlertid leddsmerter, stivhet og redusert bevegelighet. Startvansker ved fysisk aktivitet og morgenstivhet er også vanlig.

Smerten er vanligvis relatert til fysisk belastning og lindres i hvile, men kan bli mer kontinuerlig, og den påvirker dagliglivet (Schepman P, 2022).

Moderat økt varme over leddene og synovitt er tegn på sekundær inflammasjon (Mathisen A, 2017).

Lokalisering: Artrose i hender, føtter, knær, hofter, kjeveledd, nakke og rygg er beskrevet i egne avsnitt nedenfor.

Asymptomatisk artrose. Ikke alle med radiologiske tegn på artrose har symptomer. En studie fra USA viste at 80 % av befolkningen over 65 år har radiografiske tegn på artrose, men bare 60 % av dem har symptomer (Bortulozzi A, 2018).

Undersøkelser

Anamnesen beskriver de typiske symptomene. Fordi disse begynner gradvis, vil pasienten vanligvis ikke kunne angi et klart startstidspunkt. Smerter som er relatert til belastning, men også “startsmerte”, hvile og nattlige smerter kan etterspørres. Stivhet i ledd som varer inntil 30 minutter om morgenen eller etter hvile, krepitasjoner og nedsatt leddfunksjon angis ofte.

Klinisk undersøkelse av artroseledd avdekker ofte benet fortykkelse, aksedeviasjon, krepitasjoner, instabilitet og reduserte passivt bevegelsesutslag i forløpet. Litt økt varme over leddene og hydrops i affiserte knær, samt lokalisert muskelatrofi (inaktivitet) er heller ikke uvanlig (Felson DT. Arthritis Res Ther. 2009).

Hendene fremviser typiske Heberdenske knuter/artrose med aksedeviasjoner, Bouchard knuter med artrose i PIP ledd og benet fortykkelse med palpatorisk smerte ved basis av tommelen (CMC-1) (vennligst se også avsnittet om håndartrose nedenfor)

Laboratorieprøver

Artrose forventes ikke å medføre økte inflammasjonsparametere eller påvirke blodprøveresultatet på annen måte. I utredningen måles ofte hemoglobin, leukocytter, trombocytter, CRP, lever- og nyrefunksjonsprøver, elektrolytter, urinsyre, thyreoidea-funksjonsprøver, revmatoide faktorer, anti-CCP og ANA av differensialdiagnostiske grunner.

For forskning er det utviklet biomarkører (COMP: Cartilage Oligomeric Matrix Protein og CTX-II: C-terminal cross-linked telopeptide of type II collagen) for måling av brusknedbrytning ved artrose. Dessverre har markørene ikke vist seg nyttige for vurdering av individuelle pasienter og er derfor ikke innført som diagnostiske tester for klinisk praksis. (Bauer  DC. Osteoarthritis Cartilage. 2006; Rousseau JC. Nat Clin Pract Rheumatol. 2007).

Leddvæskeundersøkelse

Leddvæsken ved artrose er strågul, klar og har høy viskositet. Sekundær inflammasjon kan medføre økt mengde leukocytter, men de utgjør vanligvis < 2000 celler/mm³. Dette til forskjell fra inflammatorisk artritt (>3000 celler/mm³) eller infeksiøs artritt (ofte >30.000 celler/mm³). Et unntak er ved samtidig kalsium-pyrofosfat krystaller og artritt (kondrokalsinose/ pseudogikt) som medfører artritt og høye celletall. Vennligst se også eget kapittel om leddvæskediagnostikk.

Bildediagnostikk

Røntgenbilder viseer redusert Ieddspalte som et indirekte tegn på brusksvinn (brusken ikke er synlig på røntgen-og CTbilder). I tillegg er subkondral sklerose, bencyster og osteofytter vanlig i forløpet. Ulemper med røntgenbilder er at de ikke alltid korrelerer med sykdommens alvorlighetsgrad og tidlige forandringer påvises ikke.

Klassifikasjon av radiologisk artrose: Kellgren og Lawrence beskrev tilbake i 1957 et radiologisk skåringssystem og radiologisk definisjon på artrose. Systemet er siden brukt i ulike variasjoner. Nedenfor er den originale versjonen (Kellgren JH, 1957).

• Grad 0 (ingen): absolutt fravær av røntgen-forandringer
• Grad 1 (tvilsom): tvilsom leddspalte-avsmalning og mulig osteofytt-dannelse
• Grad 2 (minimal): definitivt osteofytter og mulig leddspalte-avsmalning
• Grad 3 (moderat): moderate multiple ostefytter, definitiv leddspalte-avsmalning, noe sklerose og  mulig deforme leddnære skjelettstrukturer
• Grade 4 (alvorlig): store osteofytter, markert leddspalte-avsmalning, alvorlig sklerose og definitivt deforme leddnære skjelettstrukturer

Ultralyd-undersøkelse kan vise osteofytter eller tegn til (sekundær) inflammasjon med synovial fortykkelse og hydrops f. eks. i CMC-1 ledd og er assosiert med smerte og redusert håndfunksjon (Fjellstad CM, 2019).

MR-undersøkelse er sjelden nødvendig fordi symptomer og røntgenbilder oftest er tilstrekkelig for diagnose og vurdering av alvorlighetsgrad. MR kan imidlertid fremstille tidligere forandringer som bruskdefekter og benmargsødem.

Lokalisert artrose

Håndartrose

Håndartrose er den nest vanligste formen for artrose (etter kneartrose). Den estimerte forekomsten varierer imidlertid betydelig mellom studier, noe som i stor grad skyldes mangel på validerte klassifikasjons- og diagnostiske kriterier for tilstanden (Favero M, 2022).

Data fra den populasjonsbaserte Framingham-studien viste at symptomatisk håndartrose forekom hos 14 % blant kvinner i aldersgruppen 40-84 år og 7 % av menn (Haugen IK, 2011). Studerer en personer over 70 år er forekomsten beregnet til 26% hos kvinner og 13% hos menn (Haile LM, 2023). Radiologisk er forekomsten mye høyere fordi mange er asymptomatiske.

Man kan dele håndartrose i subgruppene: non-erosiv (nodal) håndartose, CMC-1 (første metacarpal-ledd)-artrose og erosiv håndartrose (Favero M, 2022). Erosiv håndartrose ses hos 9,9% kvinner og 3,3% menn i alderen 40-84 år (Haugen IK, 2011).

Predikasjonssted og funksjonstap. De vanligste stedene for håndartrose er fingrenes ytterledd (Heberdens knuter), fingrenes midtledd (Bouchards knuter) og carpometacarpalledd 1 (CMC-1) (Slatkowsky-Christensen, B, 2010).

Symptomer. Smerter angis ofte som den største plagen, spesielt ved erosiv håndartrose (Duarte-Salazar C, 2021). Funksjonsmessig kan håndartrose redusere gripefunksjonen med hele 60 % (Kjeken I, 2005). Nor-Hand-studien fra Diakonhjemmet har undersøkt ulike aspekter ved håndartrose (Gløersen M, 2017).

Undersøkelser. Klinisk kan sekundær inflammasjon føre til hevelse i DIP-og PIP-leddene og utvikling av subkutane cyster fylt med leddvæske. CMC-1-leddet (tommelens grunnledd) kan bli ustabilt og subluksere. DIP-leddene kan også endre akse (aksedeviasjon) og/eller innta en lett bøyd stilling.

Radiologisk kjennetegnes erosiv artrose ved sentrale erosjoner med måkevinge-lignende formasjon, tydeligst i DIP-ledd. Subkondrale cyster, osteofytter, subkondral sklerose, leddspalteavsmalning er vanlig, og i sent stadium kan ankylose påvises (Favero M, 2022).

Differensialdiagnoser. Det er viktig å skille håndartrose fra andre tilstander som kan gi lignende symptomer i fingerleddene. Psoriasis-artritt  og revmatoid artritt er vanlige differensialdiagnoser, selv om revmatoid artritt sjelden affiserer DIP-leddene. Sjeldnere differensialdiagnoser inkluderer hemokromatose, sarkoidose, multisentrisk retikulohistocytose og Kashin-Beck sykdom.

Fot-artrose

Artrose i MTP-1: Stortåens grunnledd forårsaker smerte ved gange og en finner fortykkelse rundt leddet og feilstilling av stortåen.

-Hallux valgus og Hallux rigidus. Ved hallux valgus (skjev storetå) bøyes tåen innover mot de andre tærne. Hallux rigidus medfører stivhet i stortåleddet. Begge tilstandene kan være forårsaket eller forverret av artrose i MTP-1 leddet.

Ved kraftig sekundær inflammasjon kan symptomene  fra MTP-1 artrose ligne på anfall av urinsyregikt (podagra). Det er viktig å skille mellom disse tilstandene for å kunne gi riktig behandling.

Kneartrose (gonartrose)

Artrose i knær er en vanlig årsak til redusert gangfunksjon hos personer over 50 år. Ved primær artrose angripes typisk begge knær gradvis.

Smerter i fremre del av kneet (anteriort) er karakteristisk for patellofemoral artrose, spesielt når en reiser seg eller står over lengre tid. Artrose i tibiofemoralleddet gir mer generelle knesmerter ved belastning. Ved sykdomsprogresjon kan nattlige smerter oppstå, noe som kan være en indikasjon for kirurgisk behandling med kneprotese.

Instabile knær og lokal muskelatrofi på grunn av inaktivitet øker risikoen for fall relatert til muskelsvakhet og balanseproblemer.

Sekundær inflammasjon kan føre til moderat væskeansamling (hydrops) i kneleddet, og noen utvikler Bakers cyste i knehasen (Katz JN, 2021). Hydrops i knær hos eldre personer kan også være et tidlig symptom på revmatoid artritt. Hos yngre personer er reaktiv artritt, annen spondyloartropati og borrelia-artritt blant de vanligere differensialdiagnosene.

Hofteartrose (coxartrose)

De første symptomene på hofteartrose er vanligvis smerter dypt i lysken, oftest på én side (unilateralt). Smertene kan stråle ut mot bekkenet (glutealt) eller nedover låret mot kneet. Ved klinisk undersøkelse finner man ofte redusert innover-rotasjon på den affiserte siden. Hofteartrose kan ha et raskt progredierende forløp (Katz JN, 2021).

Det er viktig å utelukke andre tilstander som kan gi lignende symptomer. Infeksjoner i hofteleddet, caputnekrose/avaskulær osteonekrose og tendinose kan være viktige differensialdiagnoser. Bursitt kan også gi smerter i hofteregionen. I noen tilfeller kan også smerter fra nerverotaffeksjon ved isjias feiltolkes som hofteartrose.

Spondylose

Spondylose er artrose i ryggsøylen og er svært vanlig hos voksne. Symptomene kan variere fra ingen symptomer til smerter, krepitasjoner og stivhet.

Cervikal spondylose. Smertene sitter ofte i nakken og kan stråle ut til skulderbladene, skuldrene eller bakhodet og forårsake spenningshodepine. Noen beskriver krepitasjoner når de beveger nakken. Hvis artrosen fører til tranghet for nerverøttene, kan det gi utstrålende symptomer til armene. 

Lumbal spondylose kan forårsaker lumbale smerter. De er oftest lokalisert til området i og omkring korsryggen, men kan også stråle ned i setet eller baksiden av lårene. Stivheten er ofte verst om morgenen og etter perioder med hvile, men klart mindre utpreget enn ved inflammatorisk ryggsmerte. Smertene kan forverres ved spesifikke bevegelser, for eksempel når man bøyer seg fremover eller retter opp ryggen.

Spinal stenose er en tilstand der ryggmargskanalen eller nerveåpningene i columna blir forsnevret på grunn av degenerative forandringer. Dette kan føre til belastningssmerter med lindring i hvile og ved fleksjon. MR-undersøkelse kan være avgjørende for å stille diagnosen. Ved uttalte symptomer kan kirurgisk behandling være nødvendig (Lurie J, 2016).

Kjeveledd

Kjeveledd kan angripes av artrose. I noen tilfeller er årsaken til tidligere skader, overbelastning (for eksempel på grunn av stramme kjevemuskler) eller medfødte feilstillinger. Ofte er tilstanden idiopatisk (uten kjent årsak). Tilstanden kan føre til smerter, stivhet, nedsatt bevegelsesutslag og klikkelyder i kjeveleddet.

Ved mistanke om artrose i kjeveleddet kan MR-undersøkelse være nødvendig for å kartlegge omfanget av skaden og utelukke andre årsaker til symptomene.

Behandlingen kan være utfordrende og ikke alltid like effektiv. Konservative tiltak som fysioterapi, smertestillende medikamenter og betennelsesdempende medisiner kan forsøkes. I noen tilfeller kan det være aktuelt med kirurgiske tiltak i form av artroskopi eller kjeveprotese (Derwich M, 2020).

Differensialdiagnoser

Artrose kan etterligne andre revmatiske sykdommer fordi de deler symptomer som smerter, stivhet og redusert bevegelighet i leddene. Det er viktig for revmatologer å kunne skille mellom disse tilstandene for å sikre riktig diagnose og behandling.

• Avaskulær nekrose (hofter, andre): En tilstand der blodtilførselen til beinvevet reduseres. Dette kan føre til kompresjonsbrudd og smerter, oftest i hofter, men også andre ledd.
• Bursitt (hofter): Inflammasjon i en slimpose (bursa) mellom sener, muskler og bein kan forårsake smerter og hevelse, særlig i hoftene.
• Hemokromatose er en sjelden, genetisk tilstand som fører til økt opphopning av jern i kroppen, noe som kan gi leddskader og symptomer som ligner på artrose, særlig i fingre og knær.
• Krystallartritt (akutt eller kronisk artritt): En gruppe tilstander som med krystaller i leddvæsken. Dette kan forårsake akutte eller kroniske artritter og sekundær artrose.
• Psoriasis artritt er en artrittsykdom som er assosiert med psoriasis. Fingerledd, inkludert DIP-ledd angripes hyppig.
• Radikulopati der en nerverot i columna blir irritert eller komprimert kan forårsake smerter som stråler ut i et bein (isjas) eller arm (cervical radikulopati).
• Revmatoid artritt angriper leddene og forårsaker artritt, ofte i flere ledd samtidig, men ikke i fingrenes DIP-ledd.
• Smertetilstander i bløtdeler (fibromyalgi, annen non-inflammatorisk smerte) kjennetegnes ved kroniske smerter i muskler, sener og annet bløtvev, uten tegn til betennelse i leddene.
• Tendinitt (ekstremiteter): Inflammasjon i sener kan forårsake smerte og ømhet rundt et ledd og dermed etterligne artrose.

Behandling

Målet med behandlingen av artrose er å redusere smerte og instabilitet, forbedre fysisk funksjon og livskvalitet. Det finnes ennå ingen behandling som beviselig kan stanse progresjonen, og ingen enkeltstående tiltak er tilstrekkelig for alle. Behandlingen består av ikke-medikamentelle tiltak og medikamenter og må tilpasses individuelt, basert på symptomer, alvorlighetsgrad, behov, toleranse, pasientens alder, komorbiditet og realistisk forventninger til fysisk aktivitetsnivå (Kloppenburg M, 2025).

Non-farmakologisk behandling:

-Aktivitetsmodifisering. Pasienten bør unngå aktiviteter som øker smerte eller overbelaster leddene.

-Trening. Styrketrening for muskulaturen rundt de angrepne leddene kan kombineres med aerob trening. Fysisk tilpasset trening har vist seg å kunne redusere smerte og forbedre funksjon ved hofte- og kneartrose (Zampogna B, 2010). Fysioterapeuter kan veilede i valg av individuelt tilpassede øvelser.

-Vektnedgang. Ved overvekt er vektreduksjon viktig for å redusere belastningen på leddene, spesielt for hofter, knær og føtter.

-Ergoterapeutiske tiltak. Tilpassede ortoser som støtteskinner, stokk eller krykker kan være nyttig for å avlaste leddene og forbedre funksjonen.

-Pasientinformasjon er viktig. Pasienter bør få informasjon om sykdomsårsaker og behandlingsstrategier (Stoffer MA, 2015). God informasjon kan øke etterlevelse/compliance av vektreduksjon, riktig medikamentbruk og gjennomføring av treningsprogram.

Medikamentell behandling

• Analgetika. Paracetamol er førstevalget ved mild til moderat smerte.
• NSAIDs er et alternativt førstevalg til paracetamol (Gibbs AJ, 2023). Effekten er vanligvis noe bedre. Systemisk bruk av NSAIDs over tid må imidlertid vurderes nøye på grunn av økt risiko for mage-tarm-bivirkninger, komplikasjoner ved hjerte-kar-sykdommer og nyresvikt, spesielt hos eldre personer og ved komorbiditet.
  • NSAID-kremer til lokal bruk har færre bivirkninger, men også mindre effekt (Richard MJ, 2023).
• Intraartikulære injeksjoner med kortikosteroid kan benyttes ved betydelige smerter og sekundær inflammasjon, men effekten kan ofte være kortvarig. Nytten av gjentatte injeksjoner er omdiskutert (Favero M, 2021).
• Prednisolon er vanligvis ikke indisert ved artrose, men kan brukes (utenom generelle retningslinjer) i lave doser (10 mg/dag) over kort tid (få uker) ved oppbluss av smertefull, inflammatorisk håndartrose for å redusere smerte og bedre funksjonen midlertidig (Kroon FPD, 2019).
• csDMARDs og biologiske legemidler (bDMARDs) anbefales ikke ved artrose fordi virkningen ikke er godt nok dokumentert (Kloppenburg M, 2018). Studier viser motstridende resultater vedrørende effekt, f. eks. når det gjelder metotreksat (Wang W, 2025; Ferrero S, 2021; Wang S, 2023). Studier med TNF-hemmere (adalimumab eller etanercept) har ikke vist overbevisende effekt ved erosiv håndartrose (Aitken D, 2018; Kloppenburg M, 2018). Årsaken til manglende effekt kan være at synovitt, benmargsødem og andre tegn på lokal inflammasjon ikke er avgjørende for smerte og progresjon av sykdommen eller at studiene ikke begynte tidlig nok i forløpet, varte for kort tid eller at dosene var utilstrekkelige.
• Glukosamin. Effekten av glukosaminholdige kapsler eller injeksjoner er omdiskutert (Henrotin Y, Arthritis research & therapy. 2012; Sen R, 2021; Smedslund G, 2022).
• Denosumab (Prolia) er et osteoporose-medikament som binder seg til RANKL (Receptor Activator of Nuclear Factor-kappa B Ligand). Ved å blokkere RANKL reduserer denosumab aktiviteten til osteoklastene, noe som fører til at bentettheten øker. Den samme mekanismen er relevant for artrose, spesielt ved inflammasjon i leddet og erosive forandringer (Wittoek R, 2024). Denosumab er imidlertid ikke godkjent eller anbefalt som en standardbehandling for artrose pr 2025 .

Kirurgi. Ved uttalt artrose og manglende effekt av konservativ behandling kan kirurgiske inngrep, for eksempel innsetting av leddproteser være nødvendig.

For mer spesifikk informasjon om behandling vises til publiserte retningslinjer (se nedenfor) for eksempel fra ACR (Kolasinski SL, 2019).

Tabell: Behandlingsanbefalinger for håndartrose (grønn= bør brukes, gul= kan brukes, rød= skal ikke brukes (Kloppenburg M, 2018; Kolasinski SL, 2020; Wood G, 2023; Kloppenburg M, EULAR 2024)

Prognose

Retningslinjer, anbefalinger og prosedyrer

EULAR: 

EULAR 2023: Non-farmakologisk behandling av kne- og hofteartrose

EULAR 2023: Klassifikasjonskriterier for håndartrose (Haugen IK, 2023)

EULAR/EMEUNET (samling av flere retningslinjer)

-Kloppenburg M, 2018 (Behandling Håndartrose)

-Orthoff A-K, R, 2018 (Fysisk aktivitet)

EULAR anbefaling for ikke-medikamentell behandling av kne-artrose (Fernandez L, 2012)

-Zhang W, 2010.(Diagnose av kne-artrose)

Gwinnuitt J, 2022 (livsstil, forebyggende)

ACR:

-Kolasinski SL, 2019 (Behandling)

-Hochberg MC, 2012 (Behandling av artrose i hender, hofter og knær;)

Norsk revmatologisk forening (veileder)

Litteratur

Kloppenburg M, 2025

Richard MJ, 2023

Sen R, 2023

Smedslund G, 2022 (behandling)

Schäfer N, 2022 (patogenese)

Katz JN, 2021 (hofter og knær)

Glyn-Jones S, Lancet 2015

Pereira D, Acta Med Port, 2015

Slatkowsky-Christensen, B Norsk epidemiologi, 2009

Teksten er skrevet og gjennomgått av forfatterne. I bearbeidelsen har vi brukt kunstig intelligens i enkelte avsnitt.