ANDRE SYKDOMMER (REV 063-REV 077)
147 Ehlers-Danlos Syndrom (EDS)/hypermobilitetssyndrom. Hypermobilitet (REV 063-REV 76)
Jan Tore Gran and Øyvind Palm
Kjennetegn på Ehlers-Danlos syndrom
Økt leddbevegelighet.
Økt elastisitet av hud.
Spontane ekkymoser / hematomer, dystrofiske arr.
Mitralklaff-prolaps og kronisk leddmuskelsmerte.
ICD-10: Q79.6
Definisjon
Ehlers-Danlos Syndrom (EDS) er en gruppe sjeldne genetiske tilstander som påvirker bindevevet i kroppen. Bindevev gir støtte og struktur til hud, ledd, blodårer og indre organer. Personer med EDS har ofte overbevegelige ledd (hypermobilitet), strekkbar og skjør hud, skjøre blodårer og andre symptomer. EDS kalles også noen ganger hypermobilitetssyndrom eller dermatopraxis. Det finnes 13 hovedtyper av EDS, og diagnosen stilles ofte basert på kliniske symptomer, men genetisk testing kan være nødvendig for å bekrefte subtypen (Rilay B, 2020).
EDS utredes og følges vanligvis av spesialister innen fysikalsk medisin og rehabilitering.
Sykdomsårsak
EDS skyldes defekter i enzymer som er viktige for produksjon og vedlikehold av bindevev. Disse defektene er forårsaket av genetiske mutasjoner (genfeil) (Vandersteen AM, 2024). De fleste tilfeller nedarves autosomalt dominant, men opptil 50% skyldes nye mutasjoner (Malfait F, 2010).
Forekomst
Insidensen av Ehlers-Danlos syndrom (alle subtyper) er estimert til mellom 1 per 2500 og 1 per 5000 i befolkningen. Hypermobil type og klassisk type er de vanligste med insidens på henholdsvis 1/10.000-1/15.000 og 1/10.000 – 1/20.000 (Miklovic T, 2023).
Symptomer
De vanligste symptomene på EDS inkluderer:
- Hypermobilitet: Økt bevegelighet i leddene og luksasjoner, disslokalisasjoner, utvikling av tidlig artrose og kronisk smerte (Malfait F, 2010).
- Skjør hud: Huden er lett å skade og kan utvikle striae (strekkmerker), spontane ekkymoser, dystrofiske arr.
- Hematomer: Lett for blåmerker.
- Smerter: Kroniske ledd– og muskelsmerter er vanlig. Risiko for utvikling av tidlig artrose (Malfait F, 2010).
- Andre symptomer: Kan inkludere mitralklaffprolaps, dysautonomi (problemer med det autonome nervesystemet), gastrointestinale problemer og kronisk tretthet.
Subtyper av EDS
I henhold til klassifikasjon fra 2017 finnes 13 ulike typer EDS som alle har sine særtrekk (Malfait F, 2017). Noen av de vanligste subtypene inkluderer:
- EDS klassisk type. Kjennetegnes av hudforandringer med økt elastisitet og striae, dårlig sår-tilhelning, økt leddbevegelighet og tendens til hofteledds-luksasjon. Muterte gener omfatter COL5A1 og/eller COL1A1, som koder for Type V og Type I kollagen.
- EDS klassisk-lignende type. Dominert av økt leddbevegelighet i både store og små ledd. Luksasjoner kan forekomme. Huden kan være myk, glatt og noe elastisk. Mange har kroniske smerter. Vanligste type. Autosomal recessiv arv med mutasjon i TNXB genet som koder for tanascin XB.
- EDS kardial-hjerteklaff type. Elastisk hud med arrdannelser/striae, hematomer, hypermobile ledd og progressiv hjerte / hjerteklaffemanifestasjoner. Genetisk ses mutasjoner i COL1A2 og/eller NMD gener som koder for Type I kollagen.
- EDS vaskulær form. En alvorlig type som kan medføre arterie-rupturer/aneurismer/disseksjon. Skyldes arvelig mutasjoner i COL3A1 og/eller COL1A1 gener som koder for Type III og Type I kollagen. Tidlige varicer. Hematomer. Tynn og gjennomsiktig hud.
- Hypermobil type. Diagnostiseres klinisk etter kriterier. Arvelig, men genassosiasjonene er ikke kjent.
Øvrige typer: 6. Arthrochalaksi type (kongenital hoftedislokasjon og hypermobilitet), 7. Dermatopraksis (ekstrem sårbar hud, skjelettdeformiteter i ansikt og korte fingre), 8. Kyfoskoliotisk type (skoliose, hyperelastisk hud og ledd), 9. Fragil cornea syndrom (Skade på øyne, hørsel og hypermobilitet), 10. Spondyloplastisk type (muskelhypotoni, kortvoksthet), 11. Muskelkontraktur type (multiple kontrakturer, hypermobile ledd), 12. Myopatisk type (kongenital muskelsvakhet, kontrakturer og hypermobilitet), 13. Periodontitt type (periodontitt i barnealder, pre-tibiale plakk, hypermobile ledd) (Islam M, 2021).
Det finnes flere utgaver av diagnostiske kriterier:
| Diagnostiske kriterier for klassisk Ehlers-Danlos syndrom. Ett major- og ett minor kriterium + familieanamnese (Islam M, 2021). | |
| Major kriterier |
|
| Minor kriterier |
|
| Major kriterier | Minor kriterier |
| Beighton score ≥4/9 | Beighton score 1–3/9 |
| Artralgi >3 måneder i >4 ledd | Artralgi in 1–3 ledd |
| Anamnese på ledd-luksasjoner | |
| >3 bløtdels lesjoner | |
| Marfanoid Habitus | |
| Hud- striae, overstrekkbar, tynn hud, unormale arr | |
| Øye-symptomer: senkede øyelokk, myopi, anti-mongoloid falte. Varikøse vener, bekken prolaps eller abdominale hernier |
For diagnosen EDS behøves begge major kriterier eller ett major og minst to minor eller fire minor eller to minor kombinert med familie-anamnese på EDS type II.
Hypermobilitet
ICD-10: M35.7
Hypermobilitet er en tilstand preget av unormalt bevegelige ledd. Den kan være idiopatisk, uten kjent årsak, eller sekundær til en underliggende sykdom, som Ehlers-Danlos syndrom eller Marfans syndrom. Hypermobilitet kan være begrenset til spesifikke leddområder eller generalisert, og graden av overbevegelighet varierer.
Studier har vist at 17,6-21,2% av den europeiske befolkningen har en viss grad av hypermobilitet, målt ved Beighton-skår (se nedenfor) (Mulvey MR, 2013). Selv om de fleste med hypermobilitet ikke opplever symptomer, kan noen rapportere ledd– og muskelsmerter. Hypermobile ledd er mer utsatt for gjentatte luksasjoner og dislokasjoner, noe som kan øke risikoen for tidlig artrose og kronisk smerte.
Beighton-skår
Beighton-skår er en klinisk test som brukes til å vurdere graden av hypermobilitet. Testen inkluderer evaluering av bevegelighet i forskjellige ledd, hudens elastisitet og evnen til å utføre visse stillinger. En høyere Beighton-skår indikerer en større grad av hypermobilitet.
Hypermobilitet i ledd vurdert ved Beighton score, som innebærer fem tester:
1. Passiv dorsalfleksjon av fingre over 90°
2. Passiv retro-posisjonering av tommel til den er i kontakt med underarmen
3. Hyperekstensjon i albuen over 10°
4. Hyperekstensjon av kne over 10°
5. Fremover fleksjon av overkropp med strake knær slik at håndflatene berører gulvet.
Bilateral affeksjon gir score = 2, uten om pkt. 5 (score=1). Maksimalt score= 9.
Litteratur: Beighton P, 1973′
Årsaker til hypermobilitet
- Arvelige/genetiske bindevevssykdommer (Marfans syndrom, Ehlers-Danlos syndrom, osteogenesis imperfecta)
- Williams syndrom (delesjonsdefekter på kromosom 7, vekstretardasjon, sosiale individer, mild til moderat mental retardasjon, kognitive defekter, evt. hyperkalsemi, aortastenose).
- Sticklers syndrom: Hereditær artro-oftalmopati: Stickler 1965. Tidlig debut av artrose, myopi med senere, netthinneavløsning, irregulære epifyser og breddeforøkede metafyser, evt. døvhet. Hypermobilitet, skoliose, mikrognati. Gentest. (Klingenberg C, 2001; Boothe M, 2020)
- Kromosomforstyrrelser (Downs syndrom, Killian-Tescler-Nicola syndrom. Palister mosaic syndrom: skyldes tetrosomi av kromosom 12, lokalisert alopeci, pigmentforandringer, mental retardasjon, brede hender og føtter med korte fingre og tær, kongenital hofteleddluksasjon.
- Andre genetisk betingede årsaker
- Myotonica congenita
- Metabolske tilstander (homocysteinuri, hyperlysinemi)
- Ortopediske tilstander (tilbakevendende luksasjon av skulder/patella)
- Ervervede tilstander (polio, Tabes dorsalis, Febris Rheumatica)
- Idiopatisk (uten kjent årsak)
Differensialdiagnoser ved Ehlers-Danlos Syndrom og hypermobilitet (Islam M, 2021).
| Diagnoser | Likheter med EDS | Forskjeller fra EDS |
|---|---|---|
| Hypermobilitet syndromer | •Ledd er hypermobile •Artralgi |
•Ingen atrofiske arr •Ingen over-elastisk hud |
| Marfan Syndrom | •Linse luksasjon •hypermobile ledd •Aorta dilatasjon med økt risiko for ruptur •Mitralklaff prolaps |
•Unormalt lange ekstremiteter •Brystben deformiteter •Involverer FBN1 gene |
| Loeys-Dietz Syndrom | •Aortaaneurismer med risiko for disseksjon •Lett hematomer •Fløyel-mykt hud •Vide, atrofiske arr •Uterus-ruptur |
•Hypertelorisme •Ganespalte •Uvula bifida •Klumpfot •Ductus arteriosus persisterer •Tidlig død (gjennomsnitt ved 26 års alder) •Involverer TGFBR1 og TGFBR2 gener |
| Cutis Laxa Syndrom | •Overstrekkbar hud | •Ikke fragil hud •Normal tilhelning i huden •Involverer ELN, FBLN4, FBLN5, ATP6V0A2, PYCR1 gener |
| Autosomal Dominant Polycystisk nyresykdom | •Interkraniale aneurismer •Mitralklaff-prolaps •Dilatasjon/disseksjon av aortaroten |
•Nyrene er forstørret og cystiske •Cyster i lever, pankreas, araknoidea og seminale vesikler •Involverer PKD1 og PKD2 gener |
| Osteogenesis Imperfecta Type 1 | •Hypermobile ledd •Blå sklera, senso-nervral døvhet, økte skallesuturer, tann-manifestasjoner |
•Involverer COLIA1 og COLIA2 gener |
| Fibromyalgi, Depresjon og kronisk utmattelses syndrom / CFS | •Kronisk smerte •Psykososiale aspekter |
•Ingen fysiske tegn til EDS |
| Andre sykdommer •Menkes Syndrom •Familiær aorta aneurisme •Pseudoxanthoma elasticum |
Behandling av EDS og hypermobilitet
Behandling av hypermobilitet fokuserer på symptomlette og forebygging av komplikasjoner. Det finnes ingen spesifikk medikamentell behandling eller genterapi for hypermobilitet, men ikke-vanedannende analgetika kan brukes for å lindre ledd- og muskelsmerter. Andre tiltak kan inkludere:
Tverrfaglig tilnærming
En tverrfaglig behandling med rehabilitering og fysikalsk behandling anbefales for å håndtere hypermobilitet (Simmonds JV, Keer RJ Man Ther. 2007).
Fysioterapi
Fysioterapeuter kan gi individuell veiledning i øvelser som styrker muskulaturen rundt leddene, forbedrer stabilitet og koordinasjon. Manuell terapi kan også være nyttig for å lindre smerte og øke bevegelsesutslaget. Målet med fysioterapi er å stabilisere leddene, øke funksjonsevnen, redusere smerter og bedre mestringsevnen.
Ergoterapi
Ergoterapeuter kan vurdere behovet for ortopediske hjelpemidler som ortoser (støtteskinner) eller bandasjer for å gi støtte og stabilitet til hypermobile ledd. De kan også gi råd om tilrettelegging av arbeidsplassen og daglige aktiviteter for å redusere belastningen på leddene.
Kirurgi
Kirurgi er sjelden nødvendig ved hypermobilitet, men kan vurderes i tilfeller der konservative tiltak ikke gir tilstrekkelig effekt. Dette kan være aktuelt ved skader på leddbånd eller sener som følge av hypermobilitet, eller ved rupturtruende aneurismer hos pasienter med Ehlers-Danlos syndrom type 4.
Litteratur
Rand-Henriksen et al. Tidsskr Nor Legeforen 2006; 126: 1903-7
