5 Helhetlig vurdering helse- og sykdomssituasjon (REV 005)

Revmatologens rolle

Revmatiske sykdommer omfatter en heterogen gruppe sykdommer som affiserer muskelskjelettsystemet, bindevevet og/eller blodårene. Eksempler inkluderer inflammatoriske artrittsykdommer (f.eks. revmatoid artritt (RA)), systemiske bindevevssykdommer (f.eks. systemisk lupus erythematosus (SLE)) pg vaskulitter (f.eks. granulomatose med polyangiitt (GPA)) Disse sykdommene kan ha systemiske manifestasjoner og påvirke multiple organsystemer.

Revmatologen har en sentral rolle i utredning, behandling og oppfølging av pasienter med revmatiske sykdommer. En helhetlig vurdering av pasientens helse- og sykdomssituasjon er essensielt for å sikre optimal behandling og oppfølging. Denne vurderingen omfatter:

• Forberedelse: Gjennomgang av henvisning og eventuell tidligere journalinformasjon.
• Anamnese: Detaljert sykehistorie med fokus på aktuelle symptomer, sykdomsforløp, tidligere behandling og komorbiditet.
• Klinisk undersøkelse: Systematisk undersøkelse av muskel-skjelettsystemet, hud, slimhinner og andre relevante organsystemer.
• Supplerende undersøkelser: Blodprøver, bildediagnostikk (røntgen, MR, CT, ultralyd), vevsprøver etc. for å bekrefte diagnosen og kartlegge sykdomsaktivitet og organskade.

Tverrfaglig samarbeid:

Revmatologen har ofte en koordinerende funksjon og samarbeider tett med fastlege, andre spesialister (f.eks. indremedisinere, nevrologer, øyeleger) og tverrfaglig personell (f.eks. sykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter, psykologer) for å sikre helhetlig og koordinert pasientbehandling.

Individuelle behov:

I tillegg til de medisinske aspektene ved sykdommen, er det viktig å vurdere pasientens individuelle behov og hvordan sykdommen påvirker deres livskvalitet, arbeidsevne, fysiske funksjon, sosiale liv og psykiske helse. Persontilpasset behandling og oppfølging er avgjørende for å optimalisere pasientens funksjon og velvære.

Livskvalitet:

Kronisk revmatisk sykdom kan ha betydelig innvirkning på livskvaliteten. Smerter, fatigue, funksjonsnedsettelse og redusert deltakelse i sosiale aktiviteter kan bidra til nedstemthet, angst og depresjon (Klak A, 2016).

Helsedirektoratets vurdering av livskvalitet: Helsedirektoratet definerer livskvalitet som en multidimensjonal konseptet med både subjektive og objektive komponenter. Subjektiv livskvalitet handler om individets egen opplevelse av velvære, mens objektiv livskvalitet omfatter faktorer som helsetilstand, funksjonsevne, sosiale forhold og materielle levekår. Det finnes flere spørreskjema som pasientene kan besvare, slik som SF-36. EQ-5D , og RAND-36 .

Tiltak for å bedre livskvalitet:

• Optimal sykdomskontroll
• Smertelindring
• Fysisk aktivitet og trening
• Ergoterapi
• Psykologisk støtte
• Pasientundervisning og mestringskurs
• Sosiale støtteordninger

Depresjon

Kronisk revmatisk sykdom som medfører smerte, påvirker generell helse og reduser funksjonsevnen. Dette er disponerende for depresjon, som man ser ved revmatoid artritt og ved psoriasisartritt (Michelsen B, 2018).

Andre faktorer av betydning for livskvalitet er gener og personlighet, mestrings-ressurser, sosial støtte, positive og negative livshendelser, tilknytningsforhold, kultur og objektive faktorer som samfunnsforhold og økonomi (Klak A, 2016).

Risikofaktorer for depresjon:

• Sykdomsaktivitet og smerter
• Fatigue
• Funksjonsnedsettelse
• Sosiale utfordringer
• Komorbiditet

Prevalens av depresjon og angst ved revmatiske sykdommer:

Studier viser en høyere forekomst av depresjon og angst hos pasienter med revmatiske sykdommer sammenlignet med normalbefolkningen.

• Revmatoid artritt (RA): Alvorlig depresjon hos 16,8% (Matchan F, Rheumatology, 2013)
• Systemisk lupus erythematosus (SLE): Alvorlig depresjon hos 24%, alvorlig angst hos 37% (Zhang L, BMC Psychiatry, 2017)
• Juvenil idiopatisk artritt (JIA): Depresjon eller angst hos 7-64% (Fair DC, 2019)

Sårbare pasientgrupper:

Noen pasientgrupper krever spesiell oppmerksomhet og tilpasset oppfølging. Dette inkluderer:

• Barn og ungdom: Behov for alderstilpasset informasjon og støtte.
• Ungdom som skal overføres til voksen-revmatologisk oppfølging trenger god informasjon og støtte i denne overgangen.
• Gravide: Medikamentjustering og tett oppfølging for å sikre både mors og barns helse.
• Eldre: Økt risiko for komorbiditet og bivirkninger av medikamenter.
• Pasienter med komorbiditet: Komplekse sykdomsbilde som krever tverrfaglig samarbeid, f. eks alvorlig sykdom i lunger- og hjerte- nyrer– og ved annen systemsykdom.
• Pasienter med sosiale utfordringer: Behov for ekstra støtte og tilrettelegging.
• Akutte tilstander: Revmatologen må ha høy beredskap for å håndtere akutte tilstander som forverring av sykdommen, infeksjoner og bivirkninger av medikamenter. Tegn på affeksjon av indre organer skal tas på alvor og utredes raskt.

Medikamentell behandling:

Medikamentell behandling av revmatiske sykdommer skal være individtilpasset og ta hensyn til pasientens alder, komorbiditet, sykdomsaktivitet og bivirkningsprofil.

Ikke-medikamentelle tiltak:

I tillegg til medikamentell behandling er det viktig å vurdere ikke-medikamentelle tiltak som:

• Rehabilitering: Opphold ved rehabiliteringsinstitusjoner for å bedre funksjonsevne og livskvalitet.
• Tverrfaglig tilnærming: Samarbeid mellom ulike helseprofesjoner for å dekke pasientens behov.
• Revmakirurgi Kirurgiske inngrep for å redusere smerter og bedre funksjon.
• Hjelpemidler::Tilrettelegging i hjemmet og på arbeidsplassen.
• Tiltak fra NAV : Sykepenger, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd, attføring.

Konklusjon:

En helhetlig vurdering av pasientens helse- og sykdomssituasjon er fundamental i revmatologisk praksis. Dette innebærer en grundig medisinsk utredning, vurdering av psykososiale faktorer og samarbeid med pasienten og andre helseprofesjoner for å sikre optimal behandling og oppfølging.

Litteratur

Helsedirektoratet (Rapport IS-2765)

Klak A, 2016