Kliniske verktøy og Skåringssystemer (REV 016)

Øyvind Palm

ARTRITT (REV 006-REV 020)

16 Kliniske verktøy og Skåringssystemer (REV 016)

Øyvind Palm

Læringsmål REV 016. Beherske kliniske verktøy og skåringssystemer for kartlegging av revmatologisk sykdomsaktivitet og/eller organskade.

Innhold

Definisjon
Hvorfor vi bruker kliniske verktøy og skåringssystemer
1. Fordeler og ulemper
Eksempler på kliniske verktøy og skåringssystemer (RA, SpA. JiA, SLE, ANCA, Behcets, Takayasus)
Hvor man finner man skåringsverktøy
Litteratur

Definisjon

Kliniske skåringssystemer er standardiserte verktøy som brukes til å måle og vurdere sykdomsaktivitet, alvorlighetsgrad eller organskade på en objektiv måte. De kombinerer kliniske funn, laboratorieverdier og pasientvurderinger for å gi et tallfestet uttrykk for sykdommens tilstand.

Hvorfor brukes kliniske verktøy og skåringssystemer?

I revmatologi er behandlingsstrategien ofte “treat to target”, der målet er sykdomsremisjon, altså at sykdommen er helt eller nesten helt inaktiv.
For å vurdere hvor aktiv sykdommen er brukes standardiserte skåringssystemer. Disse kombinerer ulike måleparametere (for eksempel leddtelling, blodprøver og pasientvurdering) i en totalskår.

Formålet er å sikre optimal behandling mot et definert mål (som remisjon) og kunne følge sykdomsutviklingen over tid.

Disse verktøyene utfyller, men erstatter ikke, klinisk vurdering. Legen må alltid bruke sitt faglige skjønn og ta hensyn til individuelle forskjeller mellom pasienter.

Tabell: Fordeler og ulemper med kliniske verktøy og skåringssystemer

Fordeler med skåringssystemer	Ulemper og begrensninger
Objektiv vurdering: Gjør det lettere å vurdere sykdomsaktivitet systematisk og reduserer subjektivitet.	Overforenkling: Revmatiske sykdommer er komplekse, og enkelte symptomer kan bli oversett.
Standardisering: Pasienter vurderes likt uavhengig av hvilken lege de møter.	Avhengighet av undersøker: Skåren kan påvirkes av hvordan legen utfører vurderingen.
Oppfølging over tid: Gjentatte målinger viser om sykdommen bedres eller forverres og om behandlingen virker.	Lite fleksible: Skåringssystemene tar ikke alltid hensyn til individuelle forskjeller mellom pasienter.
Forskning: Gjør det mulig å sammenligne resultater mellom ulike studier og pasientgrupper.	Tidsbruk og opplæring: Enkelte metoder er tidkrevende og krever erfaring for korrekt bruk.
Kommunikasjon: Gir et felles språk mellom helsepersonell nasjonalt og internasjonalt.	Risiko for feiltolkning: Resultatene må tolkes i sammenheng med det kliniske bildet og andre undersøkelser.