185 MUPS, Medisinsk Uforklarte fysiske (Physical) Symptomer (REV 064)

Definisjon

Medisinsk uforklarte symptomer og plager (MUPS) er en gruppe tilstander der man ikke finner en underliggende medisinsk årsak til symptomene, til tross for grundig utredning. Det er ingen universell definisjon av MUPS, men eksempler inkluderer fibromyalgi, irritabel tarmsyndrom (IBS), kronisk utmattelsessyndrom, Gulf krig sykdom, uforklart hodepine, uforklart ryggsmerte og uforklarte brystsmerter. MUPS overlapper til dels med somatoform autonom dysfunksjon. Denne kjennetegnes ved symptomer fra minst tre organsystemer slik som kardiovaskulært, gastrointestinalt, respiratorisk eller urogenital (Hartman TC, 2017). MUPS skiller seg fra somatiske syndromer også ved at symptomene ikke utelukkende kan forklares av psykologiske faktorer (D’Souza RS, 2023).

Revmatologens oppgave ved symptomer forenelige med MUPS er å utelukke bakenforliggende revmatisk sykdom. Blant sykdommer som bør bli utelukket er systemiske bindevevssykdommer og andre autoimmune sykdommer, inklusiv metabolske sykdommer og kroniske tarmbetennelser (IBD). Revmatologen bør kunne skille MUPS fra eventuell samtidig foreliggende revmatisk sykdom.

Fastlegen (allmennlegen) spiller hovedrollen i utredningen av MUPS og er koordinerende dersom spesial-undersøkelser rekvireres.

Årsaker-uforklart er ikke uforklarlig

Per definisjon er det ikke påvist en medisinsk årsak til MUPS, men man antar at en kombinasjon av genetiske, psykologiske og miljømessige faktorer spiller en rolle. Forskning har vist en kobling mellom MUPS og depresjon, angst og stress (Li CT, Chu YH, 2009). I noen tilfeller kan traumer eller infeksjoner være utløsende faktorer. Overlapp av symptomer mellom fibromyalgi, kronisk tretthetssyndrom og irritabel tykktarm har ledet til hypoteser om sensitivering som følge av vedvarende aktivering som felles underliggende mekanisme.

Medisinsk uforklarte symptomer er ikke nødvendigvis uforklarte på ubestemt tid. Medisinsk kunnskap har begrenset holdbarhet og utvikles etter hvert som vi forstår mer.

For nakkeslengskade, bekkenløsning, candidasyndrom, amalgamskade, el-allergi og multippel kjemisk intoleranse er det empiriske grunnlaget dårlig dokumentert. Likevel kan tankegangen om symptomutvikling gjennom sensitivering som følge av vedvarende aktivering også her fungere som et logisk forståelsesgrunnlag som kan hjelpe oss til å påvirke forhold som vedlikeholder symptomene (Malterud K, 2010).

Forekomst

Det er beregnet at ca. 3% av alle konsultasjoner hos allmennleger skyldes MUPS, men estimatene varierer mye (Aamland A, 2014). Forekomsten i revmatologisk praksis er ikke kjent. Det fleste med MUPS er kvinner.

Symptomer

Symptomer på MUPS kan variere mye fra person til person, men vanlige symptomer inkluderer:

• Smerter (muskel- og skjelettsmerter, hodepine, magesmerter)
• Utmattelse/fatigue
• Svimmelhet
• Hjertebank
• Mage-tarm-problemer (som diaré, forstoppelse, kvalme)
• Hudproblemer
• Søvnproblemer

Undersøkelser

Utredningen av MUPS er individuell og avhenger av pasientens symptomer, alder og sykehistorie. Målet er å utelukke andre diagnoser og kartlegge symptomene så detaljert som mulig. Det kan ta tid å finne en diagnose, og det kan være nødvendig med flere undersøkelser. Det er viktig å involvere pasienten i utredningen og beslutningsprosessen. En bør ta hensyn til både de fysiske og psykologiske aspektene ved MUPS og være tålmodig og støttende under utredningen.

Anamnesen kartlegger symptomene så definerbart som mulig.

Klinisk undersøkelse bør være generell, grundig og symptomrettet.

Laboratorieprøver kan omfatte Hb, leukocytter med differensialtellinger, trombocytter, nyre-, lever- og thyreoideafunksjonsprøver, kreatin kinase (CK), urinsyre, blodsukker, HbA1c, a-CCP, ANA, ANCA og urin-stiks. Supplerende prøver tas ved mistanke om spesifikke metabolsk sykdom eller andre diagnoser.

Bildediagnostikk som røntgen, ultralyd, CT og MR, kan brukes til å undersøke organer og vev for å utelukke strukturelle avvik.

Andre: Ved mistanke om lungesykdom kan lungefunksjonstester og CT av lunger være aktuelt. Hjertesykdom kan vurderes nærmere med EKG og ekkokardiografi. Blodsykdommer kan utredes med supplerende blodutstryk og benmargsbiopsi. Ved gastroenterologiske tilstander kan gastroduodeno- og koloskopi gjøres. Noen nevrologiske tilstander kan være vanskelige å påvise i starten. En nevrologisk vurdering kan derfor være indisert. Ved mistanke om kreft, kan PET/CT være aktuelt. Ved uforklart tretthet kan søvnapnéundersøkelse vurderes. En bør også være åpen for psykologisk vurdering for å vurdere om pasientens symptomer kan ha en psykologisk årsak, for eksempel stress, angst eller andre psykologiske faktorer.

Diagnose

MUPS er en eksklusjonsdiagnose, noe som betyr at man må utelukke andre mulige forklaringer på symptomene før man kan stille diagnosen. De medisinske undersøkelsene og observasjoner administreres ofte av fastlege/allmennlege og kan strekke seg over flere år.

Behandling

Behandling av MUPS er kompleks og krever ofte en tverrfaglig tilnærming. Behandlingen retter seg mot både de fysiske og psykologiske aspektene av tilstanden. Ved tegn på depresjon og/eller angst, er det viktig med tiltak for mestring av disse. Vanlige behandlingstiltak inkluderer:

Psykologisk. Kognitiv atferdsterapi (CBT) kan være nyttig for å håndtere stress, angst og depresjon og for å lære å håndtere symptomene bedre.

Fysioterapi kan være nyttig for å håndtere revmatisk smerte og/eller utmattelse. Fysioterapeuter kan også gi råd om ergonomi og avspenningsteknikker.

Medikamenter. I noen tilfeller kan smertestillende eller antidepressiva være nødvendig for å lindre symptomene.

Livsstilsendringer: Regelmessig mosjon, et sunt kosthold og god søvnhygiene kan bidra til å forbedre symptomene. Mosjon kan også bidra til å redusere stress og angst.

Andre behandlingsalternativer som akupunktur, yoga og mindfulness kan være nyttige for noen pasienter.

Ved revmatisk smerte og/eller utmattelse har tilpasset fysisk aktivitet og forsiktig trening vist seg å hjelpe på sikt.

Prognose

Prognosen for MUPS varierer fra person til person. Noen pasienter opplever en gradvis bedring over tid, mens andre har symptomer som varer livet ut.

Litteratur

• Hartman TC, 2017
• Haller H, 2015
• Aamland A, 2014
• Malterud K, 2010